Uncategorized

19 innlegg

Zamam: Rustica Phidyle

I 23. sang i bok 3. av sine oder dikter Horats om larene og penatene, de «huslige» romerske gudene, omtrent som nissen hos oss, som gårdens lykke tilsvarende var avhengig av en familiaritet med. Penatene var mer spesifikt voktere av husets forrådskammer, de «gaver» vi har tatt med inn i hus, og hele hjemmets velstand. Om deres fester og store og små offere skriver han, og den «innstilling» de utføres med.

I Johannes Gjerdåkers gjendiktning:

Caelo supinas si tuleris manus
nascente Luna, rustica Phidyle,
     si ture placaris et horna
     fruge Lares avidaque porca,

nec pestilentem sentiet Africum               
fecunda vitis nec sterilem seges
     robiginem aut dulces alumni
     pomifero grave tempus anno.

Nam quae nivali pascitur Algido
devota quercus inter et ilices               
     aut crescit Albanis in herbis
     victima, pontificum securis

cervice tinguet; te nihil attinet
temptare multa caede bidentium
     parvos coronantem marino               
     rore deos fragilique myrto;

inmunis aram si tetigit manus,
non sumptuosa blandior hostia
     mollivit aversos Penatis
     farre pio et saliente mica.               

Set du mot høgda hendene dine høgt,
Phidyle, landsbykvinne, kvart måneny,
og gleder gudar stilt med virak,
nyhausta korn og en grådig smågris,

tek ikkje din vin skade av giftig vind
frå Afrika, og rustsott kjem ikke på
di grøde, ikkje heller dine
kalvar vert sjuke når frukta mognast,

for offerlamb som no går på beite høgt
blant eik oppunder snødekte Gelidus,
og elles gneg av albangraset,
skal gjera øksa til offerpresten

heilt raud av blod frå halsen, men vit at du
treng ikkje trygla gudar med offerdyr
når du dei arva fedregudar
heidrar med rosmarin og grøn myrte.

Var handa rein, som rørde ved altaret,
heilt fri for glans av kostesam offerskatt,
då gjorde ho kvar husgud mild med
heilage mjølgrand og kvite saltkorn.

Den siste strofen oversettes i Loeb: «If a hand has touched the altar without any gift, not made more persuasive by an expensive victim, it softens the displeasure of the household gods by reverent grain and sputtering salt.» (skjønt «tetigit» vel er en like «gnomisk» perfektum som «mollivit»)

Det er så ordet «immunis» i siste strofe – som står til hånd – som betyr «fritatt fra (avgift el. tjeneste)», «fri for», «uten», «som ikke bidrar med noe», som har vært omdreiningspunktet for mye av resepsjonen og satt i gang lærde debatter om hva nøyaktig denne handlingen er «uten». Er det «skyld» eller «synd», som det finnes en lang tradisjon for, eller uten noen «gave», den, den fattige konen ikke har råd til å gi?

Men kanskje diskusjonen ikke plukker opp poenget. Blir ikke det enkle «immunis», uten noen genitiv, en god beskrivelse av den enkle, «rene», man kunne fristes til å si «monistiske» handling, som ikke er besudlet av noen beregninger hverken fremover eller tilbake, om formålstjenlighet eller kalkulering av «verdi», den som får himmelen til å briste?

Et korn, et saltkorn, den mystiske «viten» som ikke er viten «om», som forsoner de «aversos Penates», «bortvendte guder».

I vår moderne enfoldighet er studiene, den bevisstgjorte kognitive arkitekturen, vel nødvendige, svarende til overfor det utilgjengelige og blinde hav å bygge en båt og kartlegge et arkipel, men samtidig må også her forståelsens kjerne være at verden er én, idet studienes mål er en erkjennelse av at forståelse ikke er «min» forståelse og at handling ikke er «min» handling.

Men vel ikke for bondekonen, eller krigeren som går i kamp. Den som tenker over hvor han skal sette foten, snubler eller kommer ikke av flekken. Som Emersons gjendiktning av Krishnas svar til Arjuna før det avgjørende slag:

If the red slayer think he slays,
Or if the slain think he is slain,
They know not well the subtle ways
I keep, and pass, and turn again.


Far or forgot to me is near;
Shadow and sunlight are the same;
The vanished gods to me appear;
And one to me are shame and fame.


They reckon ill who leave me out;
When me they fly, I am the wings;
I am the doubter and the doubt,
I am the hymn the Brahmin sings.

The strong gods pine for my abode,
And pine in vain the sacred Seven;
But thou, meek lover of the good!
Find me, and turn thy back on heaven.

Den gode krig

Den brusende vestlige medieresponsen på krigen i Ukraina begynner å bikke over i det irrasjonelle. Her er NATOs pressesjef idet hun berømmer diverse land for å sende våpen til Ukraina samtidig som hun bruker hashtagen # StopWar. I dagspressen romantiseres bevæpning av sivile.

Et annet uomtvistelig irrasjonelt element ved den, er at den er så kraftig når den i årtier og i titalls identiske sammenhenger har vært avmålt eller ikke-eksisterende – faktisk også her og nå. Gjør man oppmerksom på denne sannheten, trender for tiden en beskyldning om «whataboutisme», som også er vanskelig å forstå. Det må selvfølgelig være helt legalt – og viktig – å diskutere presedens, akkurat som i rettssystemet. Det handler om hvilket internasjonalt samfunn vi har vært med på å skape, og det er ganske tydelig at dette snakket om «whataboutisme» er et «jeg vil ikke høre».

Man kunne føle seg fristet til å observere at denne krigen kommer som en velkommen unnskyldning, ja endog anvendes den som hevnhandling, mot de forbannede plageåndene som aldri gir seg med å mase om egne og alliertes krigsforbrytelser – altså dem vi burde kunne gjøre noe med. Nå trenger jeg ihvertfall ikke å bry meg om tusener, titusener og millioner av ødelagte menneskeliv i Libya og Jemen, Gaza og Irak, og dere «hyklere» (!) får nå endelig ta å klappe igjen. Noen som helst antydning om at vi selv bærer en delskyld for at situasjonen har blitt som den har blitt, kan nå møtes med full selvrettferdig harme.

Denne reaksjonen er ikke bare irrasjonell, den er også fullkomment uspiselig.

Radikalisering

Politiets sikkerhetstjeneste PST identifiserer «antistatlig tankegods» som en av de fremste truslene mot rikets sikkerhet i den nye tiden vi går inn i.

Det meldes at universitetene vil gjøre endringer i sitt fagtilbud allerede fra og med i høst for å avspeile den nye trusselvurderingen.

«Vi kan ikke ha en slik situasjon at selve de norske universitetene, hvor folk går for å komme ut i arbeidslivet, bidrar til å spre holdninger og ideer som undergraver demokratiet,» uttaler en representant fra Kunnskapsdepartementet.

Om å skvise mennesker ut

Tilliten til tradisjonelle institusjoner er i Vesten på vei mot et bunnivå, noe det sikkert er mange grunner til.

Det man kan kalle det internasjonale markedets eller ganske enkelt kapitalismens overstyring av det nasjonale demokratiet – som qua «representativt» kanskje ikke var så demokratisk til å begynne med – og politikere som har funnet seg til rette i dette spillet, idet valgløfter ingenting betyr (som alle vet), er én ting.

24 timers idiotunderholdning på tv, som de annonseavhengige avisene lenge har vært tvunget til å konkurrere med, parret med en voldsom konsentrasjon av eierskap, er en annen.

At den liberale reaksjonen på denne mistilliten er sensur og knebling av dem som anses å spre og bidra til denne mistilliten, er en tredje.

Så hva gjør du da, hvis du ikke har noen tillit til øvrigheten, som du kanskje heller ikke har så mye grunn til, og samfunnet plutselig går inn i semiautoritær katastrofemodus på grunn av en ny pandemi og du midt i informasjonskaoset blir tilbudt en vaksine (sannsynligvis laget av alminnelige forskere på laboratorium, men solgt av halvkriminelle selskaper, noe det kanskje ikke er så enkelt å dissosiere fra)?

Og hva gjør du /så/, når du ikke vil ha den, og av den grunn nektes å dra på arbeid og nektes lønn?

Denne mannen, en suspendert lærer uten lønn, begikk selvimmolasjon foran en politistasjon i Calabria i Italia i går.