Ukategorisert

26 innlegg

Slangeegg i oss

En av mine favorittvideoer på youtube, som dessverre nå er slettet, viste ganske enkelt en mann som filmet et program på tv mens han selv kommenterte. Programmet var en nyhetssending, og i det dårlige bildet på skjermen undergikk snakkehodene iblant små, hakkete endringer i sitt utseende. Kjenneren har allerede gjennomskuet at temaet var «reptilians», og videoen bestod for det meste av hans utbrudd av vantro, sjokk, frykt og avsky.

Vi vet hva han så: de sardoniske smilene, den overfladiske gemyttligheten, smakløsheten, likegyldigheten, den demonstrative banaliteten, hykleriet, de døde øynene.

Men der vi ser en løgn, så han et monster. Han kunne knapt tro sine egne øyne, den avsindige sammensvergelsen, den unevnelige frekkheten, perversiteten, men det var reelt, og i glimt kveilet den skjellete huden seg under menneskemasken der på skjermen, og pupillene flimret spalteaktig.

Jeg minnes denne fascinerende opplevelsen iblant når jeg kommer over visse lesninger av samtidige og fortidige begivenheter, som for eksempel nå om håndteringen av koronaepidemien, som blant annet blir beskrevet som «massehypnose», «stockholm-syndrom» og lignende, og myndighetenes opptreden tilsvarende som et skoleeksempel på psykopati, med dobbeltkommunikasjon, belønning (åpning) og straff (restriksjoner), trusler og løfter.

Den uhyrlige dimensjonen er interessant. Som om det er bedre med en altomfattende konspirasjon, en genial, om enn ond, plan, enn at vi regjeres av politiske amatører, større og mindre svindlere og intrigemakere og av jakten på den hurtige fortjeneste. Hvorfor er det slik, hva er det disse korttenkte klossmajorene opprettholder, som det er så fryktelig å tenke på at ikke skulle være? Kanskje det bare er sånn, for er virkelighet et lukket system, og det inngår i grunnen i definisjonen på virkelighet, er alternativet mørke, eller: ikke-eksistens – i det minste for «sløve hjerter», med Jesajas formulering.

Og disse marginaliserte er ikke de eneste som ser uhyrer: For redaksjonen i den mest selvtilfredse konsensusbærende avisen i Norge å se, står terrorister og despoter klare til å utnytte den minste svakhet og uansvarlighet, en overveielse som overtrumfer enhver tanke på en faktisk manifestasjon av de «opplysningsidealene» de paraderer foran seg. Trekk i tvil en selvinnlysende samfunnsmessig eller politisk sannhet for din nabo, og du vil umiddelbart få malende beskrivelser av kaos og diktatur!

Men på hvilke plan deres analyser har noe for seg, er også interessant. Når man studerer en (på en bestemt måte fokusert) begivenhetsrekke under en historisk synsvinkel, hvor sprøyter man inn hensikt? Når folkeskolens universelle virkning er å hjernevaske alle til å tolerere det liberalistiske tyvesamfunn og se et … uhyre … i enhver annen samfunnsstruktur, er det da ikke også formålet?

Folks «motiver» og «vilje», som de innbiller seg dem selv, er jo for det meste tåpelige og luftige, litt løst snikksnakk mens det egentlig var en eller annen mekanisme som dreide dem, og det gjelder vel også kollektivt.

Og når vinden – virkeligheten, som er lukket – skifter, hvordan blir forgjengernes motiver nyfordelt?

Var 9/11 orkestrert? Riksdagsbrannen da?

Vil det i fremtiden, når det amerikanske fjerde rike er blitt «ondt», også være innlysende at det var en omhyggelig iscenesettelse, med den hensikt å implementere totalitære lovendringer og gå til krig?

Hvem eller hva er agentene i historiens kveilinger, og hvilke krefter er de alliert med? Øgler høres ut som en etter hvert tåpelig, deprivert og depravert hjernebarks håndtering av en limbisk panikk-impuls – assosiasjonen «kaldblodig» er spesielt lettvint.

Og hvorfor, om jeg tør spørre, blir i denne verden ethvert levende initiativ kvalt, enhver opposisjon nedkjempet, enhver avmaskering glemt, hvorfor har ingen kollektiv hederlighet grobunn – hvorfor knuste Franco de spanske anarkistene, hvorfor drepes Assange sakte i en celle, hvorfor ble en viss fakkel slukket av perfide skjennerier, hvorfor er dagens aktivistiske fronter gammel-fascisme mot «woke» neofascisme, hvorfor denne ustanselige serien av brenninger, nazist, etter nazist, etter nazist?

Denne verden vil tydeligvis én vei. Bare å stå støtt er imot, og å lutres.

Ingen nåde

I forbindelse med gårsdagens fredsprisutdeling, der alle anstrengte seg hardt for ikke å snakke om eller tenke på sannhetsvitnet Julian Assange, kan det være verdt å minne om ham, og om andre angrepsmål for vestlige myndigheters kamp for å knuse uavhengig journalistikk, hvis det ordet kan ha en edel betydning.

I Skottland ble for to måneder siden en journalist som den første fengslet, i Storbritannia og i verden, for forakt for retten etter en lov om «jigsaw identification», som vil si at hvis noen ved hjelp av «brikker» i, her, hans artikler, sammen med brikker (informasjon) hentet hvor som helst ellers, er i stand til å pusle sammen identiteten til anklagerne i saker om seksuelle overgrep, har forfatteren av disse artiklene begått det lovbruddet å avsløre disse identitetene.

Mildt sagt kontroversiell, om enn ikke allment debattert, er denne lovanvendelsen akkurat så begrensende for friheten til å rapportere om slike rettssaker som den høres ut – om det er tilfelle eller ikke, er det selvfølgelig retten som bestemmer etter eget forgodtbefinnende, nødvendigvis på meget spekulativt grunnlag.

Samtidig ble, i kraft av rettssaken mot ham, en ny lov vedtatt som sier at bloggere og uavhengige journalister skal dømmes etter en annen standard enn «mainstream media» (termene dommeren selv bruker), fordi mainstream media er «selvregulert». Craig Murray skriver selv i sitt siste innlegg om de frihetene og rettighetene vi i kraft av disse utviklingene står i fare for å miste:

Det var av enkelte knyttet visse håp til den inntredende Biden-administrasjonen, at den ville avblåse den på mange måter forfeilede rettssaken mot Julian Assange som Trump hadde satt i gang, ikke bare av motvilje mot forgjengeren, og eventuelle pressefrihetshensyn (kremt), men i forlengelse av Obama-administrasjonens foreløbige konkludering med at det ikke var noen måte de kunne gå etter Assange og WikiLeaks på, uten samtidig å åpne opp for å gå etter eksempelvis The New York Times på samme måte.

Biden-administrasjonen har imidlertid valgt å fortsette forsøket på utlevering – til tross for at deres sak, hvor siste utvikling er at et av deres hovedvitner er tatt i å lyve, på mange måter er sprengt i stumper, og USA i første omgang tapte sin begjæring om utlevering. Det har imidlertid ikke satt Assange fri, som fortsatt sitter fengslet uten lov og dom.

Den som nok tettest fulgte første runde i denne rettssaken, som refererte og kommenterte den med imponerende bredde og dybde, i kraft av sin bakgrunn som diplomat og jurist, var tidligere britiske ambassadør til Usbekistan og whistleblower Craig Murray.

Organisasjoner som Amnesty International og Reportere Uten Grenser var nektet videolink til rettssaken, og tilsvarende begrenset var tilgangen for aviser og media (som Klassekampen fikk erfare og har skrevet om) men takket være hans rapportering, som av familien fikk et av de fem familiesetene, fikk vi alle – i den grad vi hadde hørt om og fikk høre om ham, idet de store mediehusene – det selvregulerte mainstream media – knapt gav denne århundrets viktigste pressefrihetssak en notis – et detaljert innblikk i denne rettsfarsen. Hans utførlige referater (1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22) vil stå igjen som verdifulle historiske dokumenter på noe man satte nesten alt inn på å forsøke å mørklegge.

Craig Murray var igjen for et par år siden og inntil nylig i rettssalen og rapporterte grundig – fx. som den eneste forsvarets side – i overgrepssaken mot tidligere skotsk førsteminister Alex Salmond (som Salmond ble frifunnet i på alle punkter ved juryens kjennelse) og brakte dessuten i sine artikler indisier for dagen på at skittent spill var involvert, at det var en koordinasjon i anklagene og at det hele luktet av en politisk manøver fra Nicola Sturgeon og sirkelen rundt henne sin side mot en populær og farlig rival. Anklager om seksuelle overgrep som politisk våpen igjen, altså.

Og det er i forbindelse med denne saken at Craig Murray nå dømmes for «puslespillidentifisering» – en anklage han kategorisk benekter, og som innlysende er et påskudd. Samtidig blir mainstream media, som, som det går frem av undersøkelser gjort i denne sammenhengen, åpenbart gjorde mer for å forsyne publikum med «brikker» enn han, imidlertid ikke rørt. Med andre ord de nevnte «andre standardene» – ja, faktisk, ifølge dommen.

Uhørte åtte uker tok det for domstolen å komme til en avgjørelse etter den to timer lange høringen. I mellomtiden skulle Murray ha reist til Spania for å vitne i en rettssak mot et spansk firma, UC Global, som på oppdrag fra CIA hadde overvåket Assange i den ecuadorianske ambassaden, inklusive hans møter med leger og advokater (og Murray selv), noe han dermed aktivt ble forhindret i, og nå er altså den eldre mannen med prekær helse, ifølge sine leger «ikke skikket til fengsling», far til et nyfødt barn, dømt til åtte måneder i fengsel.

En mer betydelig fare enn, som man liker å hevde, at autoritære regimer «styrker seg rundt omkring i verden», er at vestlige regimer blir stadig mer åpenlyst autoritære, som vi ser det tydelig i USA, i Storbritannia, i Frankrike. Og der er det ingen nåde for journalister.

Narcissus

Alle kjenner vel myten om Narcissus, eller har i det minste et bilde av ham present der han sitter bøyd ned over kilden og betrakter forført, henrevet, sitt speilbilde i vannet. Det har fått moderne utslag i en forestilling om «narsissisme» som en art psykologisk egenskap, men det er åpenbart speilsymbolikken som står som en pæl i fortellingen.

Narcissus forelsker seg i sitt eget speilbilde, blir fjetret og fanges der, og som Ekko, som hos Ovid nettopp også er der forelsket i ham, tæres han hen og blir borte – hun blir hic et ubique, mens det der han lå står en blomst.

Flere assosiasjoner gjør seg gjeldende: ruach elohim som «svever over vannene», før den, hva skal man si, korsfestes (horos stauros), idet «Gud» fanges av og i sitt eget speilbilde, som er både verden og mennesketAndres assosiasjonsflukt av denne typen (kra kra!) kan være litt trettende, så jeg skal ikke gå for langt ut ad noen tangenter.

Veldig interessant er det imidlertid akkurat en narsiss Kore plukker når jorden revner under henne og Hades i sin vogn river henne med seg.

Speil er jo, som vi godt vet av Lewis Caroll, også dører. Ifølge jødiske eventyr kan Lilith bosette seg i speil, og så besette piker som betrakter seg i det. «Forfengelighet» kan altså i denne sammenhengen, som Erwin Neutzsky-Wulff utlegger det i Menneskets afvikling (s. 111), forstås som «transcendent ekshibitionistisk», og positiv i den forstand at det involverer en reifikasjon – forfatterens konseptualisering av den antikke ideen om verdensaldrene som et analyseverktøy for mytologi, kan også leses om her (under religion & mytologi -> tekster).

En annen som blir en vakker blomst, er Hyacinthus. Han hadde for øvrig en gammel kult knyttet til seg (som mange skikkelser i mytene har, som for eksempel Herakles’ gode venn Hylas, som på reise med argonautene under landing ved Mysia kom bort, forført av stedets vannymfer. Etter å ha lett etter ham uten resultat, reiser de videre, men ikke før Herakles har fått lokalbefolkningen til å «fortsette» ettersøkningen av ham: et offersted blir reist ham, hvor det hvert år ofres idet presten tre ganger kaller på ham mens deltagerne prøver å finne ham i skogen).

Myten identifiserer ham med Apollon, som tydelig fascinertes av hverandre og stod i en kameratslig og intim gullalderrelasjon som nesten kan minne om den mellom Abraham og hans gud

En dag de kaster med diskos, vender den imidlertid som en annen boomerang tilbake, treffer Hyacinthus og dreper ham, og en blomst (som visst ikke er den samme som det vi i dag kaller hyasint) vokser opp. Er det som skildres her også speilinger, og enda en variant av kollabering – eller kanskje den entropiske død eller eventuelt begge deler?

I fortellingen om Salmakis og Hermaphroditos er det i grimoiren «Metamorfoser» også en påfallende speilsymbolikk, idet hun på samme måte som Narcissus sitter over sin kilde og quid se deceat, spectatas consulit undas, rådspør den vannflate hun betrakter om hva som passer henne eller smykker henne best.

Attpåtil er det plukkende blomster hun får øye på ham. Her skildres derimot, fortalt av Alcithoe mens hun sitter med sine søstre og vever med Dionysos underveis til dem, en absolutt forening, som tydelig seksuell hører sølvalderen til, men i akkurat denne mytens optikk klamrer hun seg til Ham som

serpens, quam regia sustinet ales sublimemque rapit: pendens caput illa pedesque adligat et cauda spatiantes inplicat alas,

en slange, som den kongelige ørn griper og river med seg til det høye: i det frie fall binder hun dens hode og føtter sammen til seg og vikler inn de spilende vingene med sin hale

– eller ut solent hederae longos intexere truncos, som eføyen pleier å slynge seg rundt om de lange trestammer.

Ingenting står i veien for en kommentar eller spekulasjon, hvis man skulle ønske det, og skulle noen ha mer på hjertet, er det bare å si ifra så kan de få det slengt opp som eget innlegg også. «Uncategorized» står det foreløbig på alle innleggene, men jeg satser på mer mytestoff på siden etter hvert – en kan bare ta en titt på Pausanias for å se hvilken sprudlende rik verden det var.

haec ego cum sumptis agitarem mente tabellis,
lucidior visa est quam fuit ante domus.
tum sacer ancipiti mirandus imagine Ianus
bina repens oculis obtulit ora meis.
extimui sensique metu riguisse capillos,
et gelidum subito frigore pectus erat.
ille tenens baculum dextra clavemque sinistra
edidit hos nobis ore priore sonos:

Da jeg satt og vendte og dreide dette i mitt sinn, med bøkene i hendene, 
ble mitt hjem med ett lysere enn det var før.
Da bød hellige Janus med sin tvehodede skikkelse
plutselig frem sitt dobbelte åsyn for mine øyne, forunderlig å se –
Jeg ble slått av skrekk og kjente av frykten hårene stritte,
og kaldt var plutselig av kulden mitt bryst.
Holdende i sin høyre hånd kjepp og i sin venstre nøkkel
gav han av sin fremre munn denne tale:

Verdensaldrene ifølge Ovid

Gylden var den første av aldrene som sprang frem, som helt uten hevner, av sin egen vilje, blottet for lover dyrket trofasthet og det rette. Straff og frykt fantes ikke, og truende ord slått opp i bronse var ikke å lese; ingen bedende folkemengde fryktet sine dommeres mine, men var trygge uten beskyttere.

Ennå steg ingen felt furu ned fra sine fjell til de klare bølgene for å besøke fremmede land, ingen mennesker kjente andre enn sine egne kyster; ennå var ingen byer omringet av stupbratte vollgraver; det var ingen rette og ingen buede horn av bronse, ingen hjelmer, ingen sverd; og uten behov for krigere levde de sorgløse folkene i mild fritid.

Jorden selv også, urørt av hakker og ikke såret av noe plogjern, gav alt av seg selv vederlagsfritt; og fornøyde med føde skapt uten tvang plukket de jordbærtreets frukt og fjellenes ville jordbær, og korneller og bjørnebær som hang i det hardføre krattet, og eikenøtter som falt ned fra de utstrakte grenene til Jupiters tre.

Evig var våren, og behagelige Zephyrus kjærtegnet med milde briser blomstene som usådde fødtes. Straks bar også den ennå upløyde jorden frukter, og markene, uten på ny å bli arbeidet med, ble hvite av tunge aks. Flodene strømmet snart av melk, snart av nektar, og fra den grønneste steineik dryppet den gyldneste honning.

Etter at verden, da Saturn var blitt styrtet ned til Tartaros’ mørke, kom under Jupiters styre, oppstod et slektledd av sølv, ringere enn gullet, men edlere enn det rødbrune kobber. Jupiter forkortet tiden til den urgamle våren og lot året forløpe i fire sesonger gjennom vinter og en varm sommer, en ustadig høst og kort vår. Da først glødet luften, tørr av brennende hete, og istapper hang, snurpet sammen av vindene. Da først gikk man inn i hus (grotter hadde før vært hjemmene, og tette kratt og kvister bundet sammen med bark); da først ble sæden til Ceres begravet i langstrakte furer, og okser stønnet under åket.

Som det tredje etter dette fulgte et slektsledd av kobber; villere var det av sinn, og mer tilbøyelig til å gripe til de fryktelige våpen; forbrytersk var det dog ikke. Av det harde jern kom det siste. Straks brøt, inn i en alder av slettere malm, hver eneste skjensel ut: skam og sannhet og troskap flyktet, og i deres sted fulgte list og bedrageri og bakhold, og vold og forbrytersk havesyke. Seil heiste sjømannen i vindene, skjønt han ennå kjente dem dårlig, og kjølene, som før hadde stått på de høye fjellene, danset nå overmodig på ukjente strømmer; jorden, som før var så felles som luften og solens lys, delte en nidkjær landmåler opp med langstrakte markskiller.

Og ikke ble den rike jorden bare avkrevd den skyldige grøde og næring, men man gikk inn i dens innvoller og gravde opp rikdommer, som hun til stygiske skygger hadde bortført og skjult, som en spore til ondskap. Da nå det skadelige jernet hadde oppstått, og skadeligere, gullet, oppstod krigene, som væpner seg med begge, og i blodige hender ryster de raslende våpen.

Det leves av rov. Gjesten er ikke trygg for verten, svigerfaren ikke for svigersønnen; broderlig forståelse er også sjelden. Mannen truer sin hustru med døden, hun sin ektemann, redselsfulle stemødre blander likbleknende gifter, sønnen forhører seg utidig om faren sin alder: Fromheten ligger beseiret, og fromme Astraea forlater som den siste fra himmelen en blodmettet jord.

Kyneia

Artemis-tempelet i Brauron på Attika var ifølge myten stedet Iphigenia brakte kulten fra Tauris, men ifølge en komplementær variant var det Artemis som avkrevde befolkningen oppførelsen, etter at de hadde drept en til henne hellig bjørn. For å formilde henne skulle hvert år et visst antall av deres unge jenter ofres i den forstand at de tjente henne i tempelet, hvor de «agerte hunbjørner» (arkteia) under gudinnens supervisjon.

En av disse bjørnepikene har vi i mytematerialet bevart som Kallisto, en av Artemis’ eller Dianas følgere, som i forbindelse med en forening med Jupiter blir forvandlet til en binne, og hun og hennes sønn Arkas, som hun fikk med ham, blir så satt av ham på himmelen. Opprinnelig har ursa maior og minor kanskje imidlertid vært den menneskelige binne og hennes guddommelige make

Pikenes arkteia var et offer, en ofring av deres menneskelighet. I tempelets mørke ble man dyr, berøvet talens og henders bruk, arkteia, hippeia, kyneia. Hvordan mon det var, kanskje som Ovid skrev:

verba animo desunt; resonat latratibus aether

Denne identifikasjonen er det aller eldste vi finner ved det vi kaller Mennesket, helt fra bevissthetens gry. Men noe skjer. Blant de eldste finner vi hele «stammer» utstyrt med gevirer, senere kun det spesialiserte medlem, sjamanen. Endelig er det gudene som har dyreansikter som i det egyptiske panteon, og farao, kongen, som deres representant. «Messias» kalles denne kongen, «salvet», som nok nettopp har sine røtter i innsmøring med totemdyrets fett

Identifisert med dyret var de forent med verden, gitt hen til dyrets instinktive, motstandsløse, selvfølgelige, adferd. I Ibsens Kongs-emnerne beskrives Skule som en Tviler, kongsverdigheten til Håkon derimot som en manifest handlekraft, fravær av tvil. Hvorved kongen jo i grunnen står dyret nærmere enn noe (annet) menneske. Stykket slutter med:

«HÅKON: Skule Bårdssøn var Guds stedbarn på jorden; det var gåden ved ham.» En treffende beskrivelse av Mennesket, skulle man si (og morsomt at det er Håkon vi finner kontemplerende det!)

Kanskje er «Tvileren», ikke den Fullkomne, og hans seier det beste bildet på Mennesket, det bevisste vesen. Iallfall er det ett bilde – ducunt volentem fata, nolentem trahunt – jf. all verdens litteratur

Det er jo en underlig fornemmelse, som visst også kalles «det ondes problem», å se rundt seg, og se all lidelsen og alle triste skjebner. Hvorfor er noen født med en (eventuelt tilsynelatende) disharmoni, hvorfor flyter ikke nåden fritt, hvorfor er ikke alle skjebnemennesker, som i det Messianske tusenårsrike? Kanskje fordi dette riket – om enn man kom det nærme i speilbildet på vannene, de urgamle kulturene – ikke finnes – eksistensen begynner ved og er forskjeller og motsetninger: «Alt har sin stund og hver ting under himmelen sin tid», den pluralitet og syklus som kjennetegner eksistens

Skule er selvfølgelig ingen industriproletar, men han vinner ikke tronen, og vinner først Lykken (som er manifest hos Håkon) når han ved sitt offer erkjenner kongsmakten som identisk med kongstanken (skaperevnen). Som jo dog er noe!

Konger derimot har horn. Og slavepiker også strekker hestenakken.