Det er til mye, og på mange måter, man kan assimileres, med større og mindre grad av rotløshet (og røtter kan strekke seg oppover) og tap av mening og identitet, og med større og mindre grad av fruktbar synergi. Det var en tid jødenes bidrag til Vesten og verden i en påfallende skaperkraft var kunst, kultur og vitenskap i kraft av en fruktbar jødisk take på «opplysningstiden» med røtter i den særegne talmudiske intellektualisme – idet jødisk mystikk allerede hadde informert all vestlig mystikk i et årtusen – man kan bare ta en titt på antall jødiske nobelprisvinnere.
Hva er den sionistiske staten Israels fremste eksportvare og “bidrag” til verden? Våpenteknologi og etterretnings- og overvåkningsverktøy, som man har utviklet på sine palestinske forsøkskaniner i de laboratoriene for dominanse og undertrykkelse som er de okkuperte, avstengte, segregerte palestinske områdene. “Mowing the lawn” har vært den anvendte termen for Israels strategi og modus operandi overfor tegn til livsvilje hos palestinerne, idet man nå endelig har gått over til å svi av hele landet.
Ingenting folder ut de mørkere sidene av all monoteisme (som den scientistiske “ateismen” med sin “ytre verden” og sine “hallusinasjoner” bare er enda en variant av, eventuelt motsatt) – sin inngytelse i den så naturlige, dynamiske, menneskelige tanken om “oss og dem” potensialet til hemningsløst, morderisk vanvidd, til elimineringen av det menneskelige i det menneskelige, til fascisme – i en obskøn “blomst” som assimileringen i en slik Stat og dens prosjekt. Mon i dets yeshivaer “otiot” fortsatt er othoth …
Og jeg lurer oppriktig: Sett at staten Israel består som stat på den andre siden av den folkemordspolitikken den nå har gitt seg i kast med, har det sionistiske prosjektet i “the holy land” da lyktes, eller spilt fallitt?
Hva gjelder “løsninger” hadde det selvfølgelig vært behageligere hvis det intet var de skulle adressere, svar uten spørsmål. “Tostatsløsningen” har vært død så lenge at den stinker, kontinuerlig og systematisk underminert av den kontinuerlige og systematiske utbyggingen av bosetninger, med trykket økende i de resterende områdene som i en trykkoker. En énstatsløsning innebar alltid, og innebærer, gjennom opphevelsen av det apartheid som de jure er status quo, en opphevelse av Israel som særskilt “jødisk stat” – med andre ord etableringen av en modus vivendi med like rettigheter for alle menneskene i landet. Men staten Israel har nå funnet en “tredje”.
Er en “endelig løsning” en løsning den jødiske samvittighet kan leve med? Jeg spør igjen: Hva er sionismens seier, og hva er dens fallitt? Uttalelsene til ledende representanter av landet oser av rått rasehat.
Hva skal Yisrael være? Jeg har, kan man gjerne si, ingen “rett” til å stille spørsmålet (som er vel ment), og jeg vet godt det er noe man stiller seg uten min storsnutede oppfordring. Så jeg får heller spørre:
Betraktende det utenfra, og med all den forståelse og sympati som kan mønstres for det dype traumet som er Holocaust, og sikkerhetsbehovet som staten er ment å garantere, men en tilsvarende sympati for palestinernes behov for sikkerhet, verdighet, frihet fra okkupasjon og deres selve eksistens, kan verdenssamfunnets samvittighet overleve enda en endelig løsning, som man ikke har gjort alt i sin makt for å forhindre? Har verdenssamfunnet appetitt for utfoldelsen av et etnisk renset Stor-Israel, eller har det en forpliktelse overfor menneskeheten, overfor Mennesket, til å gripe inn?
…
“Suffering is like a giant with the head of gold and the feet of lead. Whoever looks at its head gets elevated by it, whoever looks at its feet, is dragged down to the bottom.”
