altså bestemt oss for å sende stridsvogner til konflikten i Ukraina, og vikle oss mer og mer inn i en eskalering av denne krigen. Fly neste.
Og alt foregår i skjønn nasjonal samdrektighet, for som vi har lært de siste par ukene, er det “forskrekkende” hvis noen har motforestillinger. Tenk det! Det skumleste i mine øyne er ikke at samtlige politiske partier i Norge nå mener det samme, men at vi synes det er en god ting. Normale, fornuftige mennesker synes åpenbart hva som helst er fornuftig, når bare nok mener det.
Men selvfølgelig er Putin ond. Vi er ikke voksne mennesker som ser andre voksne mennesker med andre motiver i en interessekonflikt, vi er barn, som nå har fått øye på skurken i superheltfilmen, og tebladindustrien, for å låne et uttrykk av Noam Chomsky, spår ivrig på forsidene om skurkens megalomane forestillinger og perverse tilbøyeligheter. Han kan jo ikke annet enn å drepes, den mannen – som til og med samfunnets lyssky eksistenser nå kommer ut av sine gjemmer for å tagge på murene! Det er nesten søtt, men også bare nesten.
Ikke minst står den metafysiske kampen mellom “demokrati” og “autokrati” oss klarere enn noen gang, den som utløser en hoderysten og et hånlig smil blant statsmenn og folk flest i den tredje verden, som har vært ofre for et halvt århundre med vestlige atrositeter like ille som og verre enn dem Russland nå begår i Ukraina, vitne til at de demokratiske skiftene mellom krigsparti 1, 2 eller 3 ingen forskjell gjør, kapitalen og krigsindustrien får sitt, og at disse demokratihyllende samfunnene knuser demokratiske folkebevegelser og bringer brutale autoritære regimer til makten, så lenge det fyller bankkontoene.
Det er naturligvis derfor mesteparten av verden hverken vil sende våpen til Ukraina eller være med på sanksjoner mot Russland (faktisk ingen land utenfor Vesten) men det vil vi ikke høre. Russland er isolert – å se andres perspektiv har vi for lengst glemt.
Det mest avslørende for vårt trosreligiøse og virkelighetsfjerne forhold til denne konflikten, er at vi ikke vil høre snakk om at vi bærer et delansvar for at den brøt ut i krig. Så fortumlede er vi, at Merkel nå lyver om at hun en gang forsøkte seg på en fredfull løsning gjennom Minsk-avtalene, men sier at poenget hele tiden var å føre russerne bak lyset og ruste ukrainerne! “Doublethink”, kalte Orwell det – et annet eksempel er at Russland taper mot lille Ukraina om noen landsbyer ved sin egen landegrense, men samtidig truer med å erobre hele Europa.
Summa summarum er at vi, inkludert norsk «venstreside», ikke er imot Russland fordi vi er antiimperialister, men fordi vi er imperialister. Vi har ikke endret oss.
Så samle dere nå, alle dere frelste. Dommedagen er nær – spørsmålet er ikke om Tredje Verdenskrig er uunngåelig eller eventuelt kan avverges gjennom samtale og forståelse, men hvilken side vi er på, som tidligere NATO-sjef Anders Fogh Rasmussen nylig uttrykte det. Når det radioaktive avfallet regner ned over barna deres, kan dere smile i trygg, selvrettferdig forvissning om at det ikke var deres feil. Hardt mot hardt var svaret, godt mot ondt, og stivt ble smilet.
Det er 90 sekunder til midnatt.
