Jeg leste i går i Klassekampens nyttårsaftenutgave en av de besynderligste kronikkene jeg har lest, printet på side 2 og signert Jonas Bals og en del andre. Og ikke fordi den ikke sannsynligvis har rett i beskrivelsen av fascistiske tendenser i Putins Russland.
https://klassekampen.no/utgave/2022-12-31/hvilke-ord-vi-bruker-om-krigen-betyr-noe1
Tross sitt ønske om klarhet og konseptuell støhet, virker den på meg som offer for det samme begrepslige, jeg vil ikke si forvirringen, men kaoset den beskriver og advarer mot. Den er nøktern, og fornuftig og korrekt, men samtidig lurer under overflaten noe uhyggelig, dirrende rabiat. Kanskje man må forholde seg irrasjonelt til den for å se det.
Kanskje er det fraværet av tvil. Hvordan ellers skal man beskrive – er analysen på overflaten korrekt eller ei – utsagn som:
«Historikeren Timothy Snyder var en av de første akademikerne i vest som tok til orde for å kalle Russland en fasciststat. Han påpekte at fascister som kaller andre for fascister, er fascismen ‘tatt til sitt mest ulogiske ytterpunkt’, der den er blitt en tvers igjennom irrasjonell kult. ‘Det er sluttpunktet der hatpratet vrenger virkeligheten, og hvor propagandaen blir rein insistering. Det er kulminasjonen på viljens seier over tanken. Å kalle andre fascister mens man selv er fascist, er essensen av Putins praksis.»
Fascisme har lenge vært brukt som skjellsord, oftere enn begrepet er blitt analysert. Samme synd skal jeg også nå begå, idet jeg innrømmer at jeg ikke har tilstrekkelige forutsetninger til å levere en definisjon som jeg kan favne om hele temaet med, så vel fascismens historiske manifestasjoner som bruken av begrepet.
Uansett må vi vel kunne være enige om at fascisme som det ble formulert og implementert tidlig på nittenhundretallet har hatt innflytelse på eller kan være beskrivende for moderne europeisk historie utover Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland.
Finnes det fascistiske tendenser i Vesten i dag? Og jeg tenker ikke kun på tilløp til «nasjonalisme» som motsetning til globalistisk eller europeisk frihandel, men på det som ikke slik blir «utdefinert»: The Patriot Act og War on Terror, den tiltagende overvåkningen, Julian Assange, militarisme og jingoisme, fremmedfrykt (England) og brutal nedkjemping av separatisme (Spania) og arbeiderbevegelser (Frankrike), Israel, i det hele tatt tendensen til å stemple analyser man ikke er enig i som «propaganda», fiendebilder uten tvil.
Kan i navnet antifascistiske organisasjoner vise fascistiske trekk, cancel culture i sine nyfrelste og voldelige gestalter, i USA f.eks. til dels appropriert og instigert av politiske partier og svingt som et våpen mot politiske motstandere? Jeg kunne for min del ha ytret et og annet invektiv mot Demokratene, sikkert også velrettet.
Og beskylder man ikke samtidig sine motstandere for – nettopp – fascisme?
Kanskje er det ordet «fredsdemonstrasjoner» i anførselstegn.
Et annet folks selvforståelse kan ikke være helt uten betydning, hva enten dette folket er ukrainerne eller russerne, samme hva man synes om det. Det er derfor man har diplomati, som den ovenfor nevnte tendensen effektivt tar livet av, som Stephen Cohen påpekte.
På meg virker Snyders og Bals’ analyse som en illustrasjon av devisen om at «hat avler kun hat». Som ved begrepet «fake news» er det en mynt som kan knipses rundt uendelig. Ringen er sluttet, eller kanskje endelig røket. Er det noe som spår kaos i mine ører, like mye som «climate meltdown», er det snakk som det siterte.
Kanskje er det et poeng i Fukuyamas begrep om «the end of history». Og i selvsamme øyeblikk: The mirror crack’d. Tiden vi endelig i fjor gikk inn i ER virkelig post-truth. Enighet er ikke lenger mulig, og hvor den finnes, er den urystelig. Verden rives i fillebiter.
Trøsten ligger like for: Folk er overalt og til alle tider folk, og gjennom speilet, er skårene enn skarpe, kommer en evigung menneskenatur, den nedstegne.
Det var litt av en svada. Godt nytt år.