Linjene i [klammer] er vurdert av diverse redaktører som spuriøse, men er dog uansett interessante å ha med.
Hvis du ønsker det, skal jeg i hovedtrekk fortelle deg en annen historie, som jeg godt kjenner – legg deg den du på sinne – om hvordan guder og dødelige mennesker er kommet av samme utspring.
Gylden var den første slekten av mælende mennesker de udødelige, som bebor de olympiske haller, skapte. I Kronos’ tid levde de, da han var konge i himmelen: som udødelige levde de sine liv med ubekymrede hjerter, langt fra både slit og jammer; ikke var ussel alderdom over dem, men aldri mistende sin kraft i føtter og hender gledet de seg i overflod utenfor ethvert onde; å dø var som å bli overmannet av søvn; ethvert gode var blant dem: det korngivende åkerlandet bar frukt av seg selv, i mengder og uten bitterhet, og i stille lyst nøt de sitt arbeid med alle goder, [rike på småfe, kjære de salige guder].
Dog, etter jorden tilhyllet denne slekten, forble de på jorden kjent som gode daimoner, voktere av de dødelige mennesker, [idet de jo hyllet i tåke flakker om på jorden og vokter over det rette og de gruelige brudd derpå], givere av rikdom: også dette kongelige privilegium fikk de.
Den andre, langt slettere slekten, gjorde deretter de som bebor de olympiske haller av sølv – hverken i skikkelse eller sinn lignet den den gyldne. Men som et barn i hundre år ble den fostret opp av sin kjære mor, springende muntert omkring, en stor unge i hennes hjem.
Men når den så vokste opp og nådde midt i sin manndom, levde de kun en kort tid, ikke uten lidelse på grunn av sin dårskap: for ikke kunne de holde sitt formastelige overmot fra hverandre, og heller ikke tjene de udødelige ville de, og ikke ofre på de saliges hellige altre, slik av skikk er gudommelig lov blant menneskene. Kroniden Zeus gjemte dem deretter vekk i vrede, fordi de ikke gav heder til de salige guder, som bebor Olympen.
Dog, etter jorden tilhyllet også denne slekten, regnes de som lykkelige døde, beboende under jorden – den andre av menneskene var de, dog ledsager heder også dem.
Faderen Zeus laget dog en annen, en kobberslekt, som den tredje, av mælende mennesker, overhodet ikke lik den sølverne, ut av asketre, fryktelig og mektig. Ares’ stønnfremkallende og voldelige verk var deres hug, og ikke spiste de brød, men hadde et uforferdet hjerte av adamant. [Ikke til å forme var de. Voldsom kraft og ubendige hender vokste ut av deres skuldre i staute lemmer.]
Deres våpen var av kobber, av kobber var deres hus, og i kobber gjorde de sitt arbeid; det sorte jern var ennå ikke. Og beseirede omsider ved sine egne henders verk, gikk de til iskalde Hades’ mugne bo, navnløse. Døden den svarte, var de enn fryktelige, tok dem, og de forlot solens skinnende lys.
Dog, etter jorden tilhyllet også denne slekten, gjorde Zeus Kroniden enda en annen, en fjerde, på den mangtnærende jorden, rettferdigere og stautere, en strålende slekt av menneskelige heroer, som halvguder kalles, slekten før vår på den mangtnærende jorden. Grufull krig og fryktelig kamptummel gjorde ende på noen av dem ved Theben med de syv porter, i Kadmos’ land, kjempende for Ødipus’ flokker, andre på skip over havets dype svelg, ledende dem mot Troja for Helenas skyld, den hårfagre. Og der ble noen omfavnet av dødens ende, andre bosatte Faderen, Zeus Kroniden, ved jordens grenser, idet han skjenket dem et liv og hjemsted borte fra mennesker.
Og disse dveler med ubekymrede hjerter på de saliges øyer ved dypthvirvlende Okeanos som lykksalige heroer, idet det korngivende åkerlandet gir dem grøde som bærer frukt tre ganger i året. [Langt er de fra de udødelige guder: Kronos hersker over dem; for Faderen av mennesker og guder løste ham fra hans bånd. Og disse siste følger likeledes heder og ære.
Og vidtskuende Zeus lagde igjen en annen, en femte, slekt av mennesker, som lever på den mangtnærende jorden.]
Gid jeg så ikke lenger hadde del i den femte slekten av menn, men enten ble født før eller etter! For nå er sannelig en slekt av jern: ikke om dagen holder de opp med sin møye og sin jammer, og heller ikke om natten, og slik går de til grunne. Tunge kvaler skal gudene gi dem: dog vil det allikevel også blant dem ha vært goder iblandet det onde. Og Zeus skal ødelegge også denne slekten av mælende mennesker når de idet de kommer til verden fødes med gråsprengte tinninger.
Ikke vil faren svare til sine barn, og ikke på noe vis barna faren, heller ikke gjesten til verten eller kamerat kamerat, og ikke vil bror være bror kjær, slik som før. Snare vil de være til å vanære sine foreldre når de blir gamle, idet de klandrer dem talende med harde ord, nådeløse, ikke kjennende ærefrykt for gudene. Og ikke vil de gi sine aldrende foreldre tilbake noen lønn for sin oppvekst; [neverettferdige: den ene vil utplyndre den andres by.]
Og ikke vil det gavne noen å holde sin ed, og ikke å være rettferdig eller god – snarere vil de hedre den som gjør vondt og den voldelige og overmodige: retten er i nevene, ingen skamfølelse vil det være, den slette vil skade den hederligere mann, talende mot ham falske ord, villig til å sverge en ed på dem. Misunnelse, skingert lydende, gledende seg ved det onde, vil ledsage hvert elendige menneske, skrekkelig å se til.
Og endelig da vil de, huden hyllet i hvite gevanter, vekk fra jorden med de brede veier tilbake blant de udødeliges skare på Olympen, forlate menneskene, Skamfølelse og Konsekvens. Ulykkelige lidelser vil de etterlate menneskene; mot det onde vil det ikke være et vern.