Et vannhull

Zamam: Rustica Phidyle

I 23. sang i bok 3. av sine oder dikter Horats om larene og penatene, de «huslige» romerske gudene, omtrent som nissen hos oss, som gårdens lykke tilsvarende var avhengig av en familiaritet med. Penatene var mer spesifikt voktere av husets forrådskammer, de «gaver» vi har tatt med inn i hus, og hele hjemmets velstand. Om deres fester og store og små offere skriver han, og den «innstilling» de utføres med.

I Johannes Gjerdåkers gjendiktning:

Caelo supinas si tuleris manus
nascente Luna, rustica Phidyle,
     si ture placaris et horna
     fruge Lares avidaque porca,

nec pestilentem sentiet Africum               
fecunda vitis nec sterilem seges
     robiginem aut dulces alumni
     pomifero grave tempus anno.

Nam quae nivali pascitur Algido
devota quercus inter et ilices               
     aut crescit Albanis in herbis
     victima, pontificum securis

cervice tinguet; te nihil attinet
temptare multa caede bidentium
     parvos coronantem marino               
     rore deos fragilique myrto;

inmunis aram si tetigit manus,
non sumptuosa blandior hostia
     mollivit aversos Penatis
     farre pio et saliente mica.               

Set du mot høgda hendene dine høgt,
Phidyle, landsbykvinne, kvart måneny,
og gleder gudar stilt med virak,
nyhausta korn og en grådig smågris,

tek ikkje din vin skade av giftig vind
frå Afrika, og rustsott kjem ikke på
di grøde, ikkje heller dine
kalvar vert sjuke når frukta mognast,

for offerlamb som no går på beite høgt
blant eik oppunder snødekte Gelidus,
og elles gneg av albangraset,
skal gjera øksa til offerpresten

heilt raud av blod frå halsen, men vit at du
treng ikkje trygla gudar med offerdyr
når du dei arva fedregudar
heidrar med rosmarin og grøn myrte.

Var handa rein, som rørde ved altaret,
heilt fri for glans av kostesam offerskatt,
då gjorde ho kvar husgud mild med
heilage mjølgrand og kvite saltkorn.

Den siste strofen oversettes i Loeb: «If a hand has touched the altar without any gift, not made more persuasive by an expensive victim, it softens the displeasure of the household gods by reverent grain and sputtering salt.» (skjønt «tetigit» vel er en like «gnomisk» perfektum som «mollivit»)

Det er så ordet «immunis» i siste strofe – som står til hånd – som betyr «fritatt fra (avgift el. tjeneste)», «fri for», «uten», «som ikke bidrar med noe», som har vært omdreiningspunktet for mye av resepsjonen og satt i gang lærde debatter om hva nøyaktig denne handlingen er «uten». Er det «skyld» eller «synd», som det finnes en lang tradisjon for, eller uten noen «gave», den, den fattige konen ikke har råd til å gi?

Men kanskje diskusjonen ikke plukker opp poenget. Blir ikke det enkle «immunis», uten noen genitiv, en god beskrivelse av den enkle, «rene», man kunne fristes til å si «monistiske» handling, som ikke er besudlet av noen beregninger hverken fremover eller tilbake, om formålstjenlighet eller kalkulering av «verdi», den som får himmelen til å briste?

Et korn, et saltkorn, den mystiske «viten» som ikke er viten «om», som forsoner de «aversos Penates», «bortvendte guder».

I vår moderne enfoldighet er studiene, den bevisstgjorte kognitive arkitekturen, vel nødvendige, svarende til overfor det utilgjengelige og blinde hav å bygge en båt og kartlegge et arkipel, men samtidig må også her forståelsens kjerne være at verden er én, idet studienes mål er en erkjennelse av at forståelse ikke er «min» forståelse og at handling ikke er «min» handling.

Men vel ikke for bondekonen, eller krigeren som går i kamp. Den som tenker over hvor han skal sette foten, snubler eller kommer ikke av flekken. Som Emersons gjendiktning av Krishnas svar til Arjuna før det avgjørende slag:

If the red slayer think he slays,
Or if the slain think he is slain,
They know not well the subtle ways
I keep, and pass, and turn again.


Far or forgot to me is near;
Shadow and sunlight are the same;
The vanished gods to me appear;
And one to me are shame and fame.


They reckon ill who leave me out;
When me they fly, I am the wings;
I am the doubter and the doubt,
I am the hymn the Brahmin sings.

The strong gods pine for my abode,
And pine in vain the sacred Seven;
But thou, meek lover of the good!
Find me, and turn thy back on heaven.