Et vannhull

Den gode krig

Den brusende vestlige medieresponsen på krigen i Ukraina begynner å bikke over i det irrasjonelle. Her er NATOs pressesjef idet hun berømmer diverse land for å sende våpen til Ukraina samtidig som hun bruker hashtagen # StopWar. I dagspressen romantiseres bevæpning av sivile.

Et annet uomtvistelig irrasjonelt element ved den, er at den er så kraftig når den i årtier og i titalls identiske sammenhenger har vært avmålt eller ikke-eksisterende – faktisk også her og nå. Gjør man oppmerksom på denne sannheten, trender for tiden en beskyldning om «whataboutisme», som også er vanskelig å forstå. Det må selvfølgelig være helt legalt – og viktig – å diskutere presedens, akkurat som i rettssystemet. Det handler om hvilket internasjonalt samfunn vi har vært med på å skape, og det er ganske tydelig at dette snakket om «whataboutisme» er et «jeg vil ikke høre».

Man kunne føle seg fristet til å observere at denne krigen kommer som en velkommen unnskyldning, ja endog anvendes den som hevnhandling, mot de forbannede plageåndene som aldri gir seg med å mase om egne og alliertes krigsforbrytelser – altså dem vi burde kunne gjøre noe med. Nå trenger jeg ihvertfall ikke å bry meg om tusener, titusener og millioner av ødelagte menneskeliv i Libya og Jemen, Gaza og Irak, og dere «hyklere» (!) får nå endelig ta å klappe igjen. Noen som helst antydning om at vi selv bærer en delskyld for at situasjonen har blitt som den har blitt, kan nå møtes med full selvrettferdig harme.

Denne reaksjonen er ikke bare irrasjonell, den er også fullkomment uspiselig.

Én tanke om “Den gode krig”

Det er stengt for kommentarer.