Årsarkiv: 2022

Linjene i [klammer] er vurdert av diverse redaktører som spuriøse, men er dog uansett interessante å ha med.

Hvis du ønsker det, skal jeg i hovedtrekk fortelle deg en annen historie, som jeg godt kjenner – legg deg den du på sinne – om hvordan guder og dødelige mennesker er kommet av samme utspring.

Gylden var den første slekten av mælende mennesker de udødelige, som bebor de olympiske haller, skapte. I Kronos’ tid levde de, da han var konge i himmelen: som udødelige levde de sine liv med ubekymrede hjerter, langt fra både slit og jammer; ikke var ussel alderdom over dem, men aldri mistende sin kraft i føtter og hender gledet de seg i overflod utenfor ethvert onde; å dø var som å bli overmannet av søvn; ethvert gode var blant dem: det korngivende åkerlandet bar frukt av seg selv, i mengder og uten bitterhet, og i stille lyst nøt de sitt arbeid med alle goder, [rike på småfe, kjære de salige guder].

Dog, etter jorden tilhyllet denne slekten, forble de på jorden kjent som gode daimoner, voktere av de dødelige mennesker, [idet de jo hyllet i tåke flakker om på jorden og vokter over det rette og de gruelige brudd derpå], givere av rikdom: også dette kongelige privilegium fikk de.

Den andre, langt slettere slekten, gjorde deretter de som bebor de olympiske haller av sølv – hverken i skikkelse eller sinn lignet den den gyldne. Men som et barn i hundre år ble den fostret opp av sin kjære mor, springende muntert omkring, en stor unge i hennes hjem. 

Men når den så vokste opp og nådde midt i sin manndom, levde de kun en kort tid, ikke uten lidelse på grunn av sin dårskap: for ikke kunne de holde sitt formastelige overmot fra hverandre, og heller ikke tjene de udødelige ville de, og ikke ofre på de saliges hellige altre, slik av skikk er gudommelig lov blant menneskene. Kroniden Zeus gjemte dem deretter vekk i vrede, fordi de ikke gav heder til de salige guder, som bebor Olympen. 

Dog, etter jorden tilhyllet også denne slekten, regnes de som lykkelige døde, beboende under jorden – den andre av menneskene var de, dog ledsager heder også dem.  

Faderen Zeus laget dog en annen, en kobberslekt, som den tredje, av mælende mennesker, overhodet ikke lik den sølverne, ut av asketre, fryktelig og mektig. Ares’ stønnfremkallende og voldelige verk var deres hug, og ikke spiste de brød, men hadde et uforferdet hjerte av adamant. [Ikke til å forme var de. Voldsom kraft og ubendige hender vokste ut av deres skuldre i staute lemmer.]

Deres våpen var av kobber, av kobber var deres hus, og i kobber gjorde de sitt arbeid; det sorte jern var ennå ikke. Og beseirede omsider ved sine egne henders verk, gikk de til iskalde Hades’ mugne bo, navnløse. Døden den svarte, var de enn fryktelige, tok dem, og de forlot solens skinnende lys.

Dog, etter jorden tilhyllet også denne slekten, gjorde Zeus Kroniden enda en annen, en fjerde, på den mangtnærende jorden, rettferdigere og stautere, en strålende slekt av menneskelige heroer, som halvguder kalles, slekten før vår på den mangtnærende jorden. Grufull krig og fryktelig kamptummel gjorde ende på noen av dem ved Theben med de syv porter, i Kadmos’ land, kjempende for Ødipus’ flokker, andre på skip over havets dype svelg, ledende dem mot Troja for Helenas skyld, den hårfagre. Og der ble noen omfavnet av dødens ende, andre bosatte Faderen, Zeus Kroniden, ved jordens grenser, idet han skjenket dem et liv og hjemsted borte fra mennesker. 

Og disse dveler med ubekymrede hjerter på de saliges øyer ved dypthvirvlende Okeanos som lykksalige heroer, idet det korngivende åkerlandet gir dem grøde som bærer frukt tre ganger i året. [Langt er de fra de udødelige guder: Kronos hersker over dem; for Faderen av mennesker og guder løste ham fra hans bånd. Og disse siste følger likeledes heder og ære. 

Og vidtskuende Zeus lagde igjen en annen, en femte, slekt av mennesker, som lever på den mangtnærende jorden.] 

Gid jeg så ikke lenger hadde del i den femte slekten av menn, men enten ble født før eller etter! For nå er sannelig en slekt av jern: ikke om dagen holder de opp med sin møye og sin jammer, og heller ikke om natten, og slik går de til grunne. Tunge kvaler skal gudene gi dem: dog vil det allikevel også blant dem ha vært goder iblandet det onde. Og Zeus skal ødelegge også denne slekten av mælende mennesker når de idet de kommer til verden fødes med gråsprengte tinninger.

Ikke vil faren svare til sine barn, og ikke på noe vis barna faren, heller ikke gjesten til verten eller kamerat kamerat, og ikke vil bror være bror kjær, slik som før. Snare vil de være til å vanære sine foreldre når de blir gamle, idet de klandrer dem talende med harde ord, nådeløse, ikke kjennende ærefrykt for gudene. Og ikke vil de gi sine aldrende foreldre tilbake noen lønn for sin oppvekst; [neverettferdige: den ene vil utplyndre den andres by.]

Og ikke vil det gavne noen å holde sin ed, og ikke å være rettferdig eller god – snarere vil de hedre den som gjør vondt og den voldelige og overmodige: retten er i nevene, ingen skamfølelse vil det være, den slette vil skade den hederligere mann, talende mot ham falske ord, villig til å sverge en ed på dem. Misunnelse, skingert lydende, gledende seg ved det onde, vil ledsage hvert elendige menneske, skrekkelig å se til.

Og endelig da vil de, huden hyllet i hvite gevanter, vekk fra jorden med de brede veier tilbake blant de udødeliges skare på Olympen, forlate menneskene, Skamfølelse og Konsekvens. Ulykkelige lidelser vil de etterlate menneskene; mot det onde vil det ikke være et vern.

Vår kultur er kanskje mer enn noe annet klisjéfull, den søvndyssende lyden av masseproduksjonsapparatene. Folk leser ikke lenger, de siterer, så la meg bidra med min egen lille trette søvnrune:

“War is peace. Freedom is slavery. Ignorance is strength.” George Orwell, 1984

Gjesp. Det vi dermed også vet, slik avkoblet fra så vel fortiden som litteraturen, er at fortidens villfarelser, eller de intellektuelles alltid dramatiske spådommer, aldri kan skje oss. Vi er jo et Demokrati!

Således var dette en av årets fredsprismottageres nylige kommentarer:

«What we need now is more weapons!»

Hun er fra Ukraina, så vi skjønner henne godt.

Ja hun kunne vel i grunnen nesten ha sagt hva som helst, ettersom det som alltid ikke er prismottagerens identitet det dreier seg om, men mottagerens negativ. Det er politikk det.

studenttilværelsen enn fremstilles som, er ikke universitetsopplevelsen helt uten vond bismak. Det gir en vemmelig følelse i magen å se krysskjemaene for utført arbeid utenfor toalettet, og jeg hilser med brennende ører på vaskepersonalet når jeg møter dem på vei inn.

Hva er det for en motbydelig mentalitet, hva mer fullstendig på avveier, som får oss til å betale dem som vasker opp vårt avfall og våre ekskrementer etter oss MINDRE enn vi selv tjener?

Er det en lite viktig jobb? Nei, vil alle istemme. Er det en belastende jobb?

Bedrifter og andre foretak får naturligvis enten finne en ordning hvor man rydder opp etter seg selv, eller betale dem man leier inn SOLID.

Ville en lege slutte å være lege, eller en flypilot slutte å være pilot – eller politiker politiker – hvis det ga mer å vaske andres toaletter? Naturligvis ikke. Og hvis det skulle forekomme, har jeg en mistanke om at vi her har å gjøre med en velsignelse i forkledning for samfunnet i sin helhet.

I 23. sang i bok 3. av sine oder dikter Horats om larene og penatene, de «huslige» romerske gudene, omtrent som nissen hos oss, som gårdens lykke tilsvarende var avhengig av en familiaritet med. Penatene var mer spesifikt voktere av husets forrådskammer, de «gaver» vi har tatt med inn i hus, og hele hjemmets velstand. Om deres fester og store og små offere skriver han, og den «innstilling» de utføres med. 

I Johannes Gjerdåkers gjendiktning:

Den siste strofen oversettes i Loeb: «If a hand has touched the altar without any gift, not made more persuasive by an expensive victim, it softens the displeasure of the household gods by reverent grain and sputtering salt.» (skjønt «tetigit» vel like godt kan være en «gnomisk» perfektum som «mollivit»)

Det er så ordet «immunis» i siste strofe – som står til hånd – som typisk betyr «fritatt fra (avgift el. tjeneste)», «fri for», «uten», «som ikke bidrar med noe», som har vært omdreiningspunktet for mye av resepsjonen og satt i gang lærde debatter om hva nøyaktig denne handlingen er «uten». Er det «skyld» eller «synd», som det finnes en lang tradisjon for, eller uten noen «gave», den, den fattige konen ikke har råd til å gi?

Men kanskje diskusjonen ikke plukker opp poenget. Blir ikke det enkle «immunis», uten noen genitiv, en god beskrivelse av den enkle, «rene», man kunne fristes til å si «monistiske» handling, som ikke er besudlet av noen beregninger hverken fremover eller tilbake, om formålstjenlighet eller kalkulering av «verdi», den som får himmelen til å briste?

Et korn, et saltkorn, den mystiske «viten» som ikke er viten «om», som forsoner de «aversos Penates», «bortvendte guder».

I vår moderne enfoldighet er studiene, den bevisstgjorte kognitive arkitekturen, vel nødvendige, svarende til overfor det utilgjengelige og blinde hav å bygge en båt og kartlegge et arkipel, men samtidig må også her forståelsens kjerne være at verden er én, idet studienes mål er en erkjennelse av at forståelse ikke er «min» forståelse og at handling ikke er «min» handling.

Men vel ikke for bondekonen, eller krigeren som går i kamp. Den som tenker over hvor han skal sette foten, snubler eller kommer ikke av flekken. Som Emersons gjendiktning av Krishnas svar til Arjuna før det avgjørende slag:

If the red slayer think he slays, 
Or if the slain think he is slain, 
They know not well the subtle ways 
I keep, and pass, and turn again. 

Far or forgot to me is near; 
Shadow and sunlight are the same; 
The vanished gods to me appear; 
And one to me are shame and fame. 

They reckon ill who leave me out; 
When me they fly, I am the wings; 
I am the doubter and the doubt, 
I am the hymn the Brahmin sings.

The strong gods pine for my abode, 
And pine in vain the sacred Seven; 
But thou, meek lover of the good! 
Find me, and turn thy back on heaven.

Den brusende vestlige medieresponsen på krigen i Ukraina begynner å bikke over i det irrasjonelle. Her er NATOs pressesjef idet hun berømmer diverse land for å sende våpen til Ukraina samtidig som hun bruker hashtagen # StopWar. I dagspressen romantiseres bevæpning av sivile.

Et annet uomtvistelig irrasjonelt element ved den, er at den er så kraftig når den i årtier og i titalls identiske sammenhenger har vært avmålt eller ikke-eksisterende – faktisk også her og nå. Gjør man oppmerksom på denne sannheten, trender for tiden en beskyldning om «whataboutisme», som også er vanskelig å forstå. Det må selvfølgelig være helt legalt – og viktig – å diskutere presedens, akkurat som i rettssystemet. Det handler om hvilket internasjonalt samfunn vi har vært med på å skape, og det er ganske tydelig at dette snakket om «whataboutisme» er et «jeg vil ikke høre». 

Man kunne føle seg fristet til å observere at denne krigen kommer som en velkommen unnskyldning, ja endog anvendes den som hevnhandling, mot de forbannede plageåndene som aldri gir seg med å mase om egne og alliertes krigsforbrytelser – altså dem vi burde kunne gjøre noe med. Nå trenger jeg ihvertfall ikke å bry meg om tusener, titusener og millioner av ødelagte menneskeliv i Libya og Jemen, Gaza og Irak, og dere «hyklere» (!) får nå endelig ta å klappe igjen. Noen som helst antydning om at vi selv bærer en delskyld for at situasjonen har blitt som den har blitt, kan nå møtes med full selvrettferdig harme. 

Denne reaksjonen er ikke bare irrasjonell, den er også fullkomment uspiselig.