– Et vannhull

Thebais

Et av privilegiene ved å ha en blogg, er den uhøytidelige tonen man kan tillate seg å holde, ja at selv det naive har fritt leide. Her er – just for fun – et lite forsøk ut i metrikken, en gjenfortelling av Ovids skildring av Kadmos og grunnleggelsen av Theben i tredje bok av Metamorfosene. Versemålet det går i, har jeg først og sist et forhold til fra en gjendiktning av Voluspå i den tidligere nevnte Danmark

Hit over havet,
søsteren finne,
søker han navet,
fader besinne;
hjemløs ham råder
Phocis’ prestinne
om hvor det båder
bytårn opprinne.

«Ut i den vide,
ensomme slette,
vil du i tide
Kvigen å sette
etter i trofast
gang på din reise,
se, så du bofast,
murer kan kneise.»

Hornene buldrer,
Kvigen hun drønner,
ser over skulder
– så at han skjønner –
på sin forfølger.
Lang blir hans streben,
svingninger bølger,
lykkelig Theben.

Der han med kysset
festet i jorden
setter ned krysset
hvorover solen
går i sin bane;
fjellene nye,
jordene plane,
hilses i syne.

Frendene sendes
strømmer å søke,
offer skal vendes,
hellet besøke.
Kilden den klare,
levende, rene,
vokteren svare,
verner alene.

i løveskinn
i slangeprakt
hen til den dør
som skiller at
den dype skog
fra rikets pakt
han akter seg
på dragejakt


Urørt står skogen,
danner en bue,
dog i dens indre,
brenner en lue.
Vannene stille
begeret rører,
farer dem ille,
dragen det hører.

Glimtet som gullrav,
kveiling på kveiling
ruller den ut av
grottenes speiling,
reises i buer,
ei lenger bunden;
øyne de skuer
utover lunden.

Skiller i lengde,
himmelske paret,
bjørnene tvende;
heltens er svaret
løve-releet,
spydet å slynge:
Festet i treet,
kronen la tynge.

Skjellet rustning, huden sort,
tvinger ham på kne,
Jern i lysken, dråpevis,
faller blodet ned.

Rådvill, alene,
legemet store,
byder Athene
tennene jorde.
Bryter først jernspyd
furene røde,
nikkende hjelmpryd,
skjoldvæpnet grøde.

Sverdet or slire,
sammen de ryker,
dragesæds spire.
Endelig synker,
Pallas dem maner,
brødrenes lanse;
enes med faner
bymur å kranse.

Femmer de danner;
mange snart sammen
mingler som granner.
Krenger da hammen,
Kadmos den gamle,
farer av gårde.
Menneskeramlet,
undrer seg såre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *