Månedsarkiv: desember 2021

Norske og andre lands journalister har herved en god grunn til å være konforme og maktlojale.

I min oversettelse, bilder av Maritha R. Olsen:

Solens palass lå høyt med ragende søyler, lyst av tindrende gull og illrød gullbronse lik flammer, med gavlenes felter dekket av skinnende elfenben, og dobbelte fløydører som strålte av sølv. Håndverket overstrålte materialet: For myknende Vulcanus hadde i relieff prydet døren med havet som omkranser landene, og jordkretsen og himmelen som hvelver seg over.

Vannet har i seg de mørkeblå gudene: syngende Triton og foranderlige Proteus, og Aegaeon, som med sine hundre armer gjemmer selv hvalers uhyrlige rygger, og Doris’ døtre, som dels ses å svømme, dels sittende på klipper å tørke sitt grønne hår, og visse som bæres av fisker: ens er ikke deres utseende, forskjellig dog heller ikke, som passende er for søstre. Jorden huser menn og byer, og skoger og villdyr, elver og nymfer og andre landlige guddommer. Over disse er et bilde av den lysende himmel anbrakt, og seks av kretsens tegn på døren til høyre, og like så mange til venstre.

Så snart Clymenes sønn hadde besteget veien dit og gått inn under takene til den far som hadde blitt trukket i tvil, styrte han sine skritt frem mot hans åsyn – han stanset allikevel litt unna, nærere kunne han ikke utholde lyset: slørt i purpur satt Phoebus i sin trone lysende av klare smaragder. Til høyre og til venstre var Dagen og Måneden og Året og Seklene, og Timene anbrakt i jevnstore mål – den nye Våren stod der, med en krone av blomster, og nakne Sommer kranset med aks; stod der også Høsten, helt skitten av å tråkke druer, og iskalde Vinter, ragget og hvit.

Solen selv, midt i det hele, så, med de øyne som skuer alle ting, den unge mannen, skjelvende ved alt det nye, og sa: «Hva er grunnen til din reise? Hva har du søkt i denne borgen, Phaethon, min ætling – en som slett ingen far ville benekte?» Han svarer: «Å lys felles for hele den vide verden – Phoebus, min far – hvis du tillater meg å bruke dette navnet, og Clymene ikke skjuler sin skyld bak et falskt bilde, gi meg da, min skaper, en garanti, som jeg kan bli trodd i å være din ekte sønn med, og utrydd denne forvirringen i mitt sinn!»

Slik talte han. Hans far tok av seg de skinnende strålene som lå omkring hele sitt hode, og befalte ham å komme nærmere. Omfavnende ham, sa han: «Ikke er det deg verdig at du benektes i å være min, og Clymene har fremstilt ditt opphav sannferdig – og, for at du desto mindre skal tvile, be om den gave du vil, så at du kan bære noe jeg har skjenket. Stille Styx, aldri sett av mine øyne, ved hvilken gudene sverger, skal stå som vitne til mitt løfte!» Akkurat hadde han sluttet, før sønnen ba om farens vogn, og retten til å styre de vingehovede hester for én dag.

Faren angret på at han hadde sverget: rystende tre og fire ganger på sitt lysende hode sa han: «mine ord ble gjort tankeløse ved dine; gid det var mulig at løftet ikke var gitt! Jeg innrømmer det, dette alene hadde jeg nektet deg. Men det er meg i det minste tillatt å fraråde: ditt ønske er ikke trygt! Mye spør du om, Phaethon, og en gave hverken passende for dine krefter eller for dine barnlige år: dødelig er din lodd, det er ikke for dødelige, hva du ønsker deg.

Dessuten trakter du i din uvitenhet etter mer enn kan tilstedes selv de himmelske guder; det skal være tillatt for enhver av dem å nære høye tanker om seg selv, men ikke noen, unntatt jeg, klarer å stå støtt i min ildbærende vogn; selv ikke herskeren av veldige Olympos, som fra sin fryktelige høyre hånd slynger de ville lyn, kan drive dette spannet: og hva har vi som er større enn Jupiter?

Den første delen av veien er bratt, som selv hestene, friske av morgen, vanskelig arbeider seg opp; i himmelens midte går den allerhøyest, hvorfra å beskue havet og landene ofte slår skrekk selv i meg, og mitt bryst skjelver av bevrende frykt; steilt ned går veien til sist, og behøver en sikker styring: da pleier selv Tethys, som tar meg imot i vannene nedenunder, å frykte at jeg skal bringes inn hodekulls.

Legg til himmelens hastige omdreining, hvordan den trekker med seg de høye stjernene og virvler dem i svimmelt kretsløp. Jeg baner meg vei imot, og alene meg betvinger ikke den kraften som betvinger alt annet, og jeg farer frem mot den rullende rundgangen. Se for deg at du har denne vognen: hva skal du gjøre? Vil du være i stand til å gå rett imot dette virvlende hvelvet, så at ikke dens raske akse river deg med seg?

Kan hende du forestiller deg at du finner der gudenes byer og hellige lunder, og templer rike på gaver? Gjennom bakhold går veien, og skikkelsene til villdyr! Og selv om du skulle holde veien og ikke havne i noen forvillelse, skal du allikevel passere hornene til Tyren, rett i din vei, og den thessaliske Bue, Løvens grumme gap og Skorpionen, krummende sine grusomme armer i lange omløp, og Krepsen bøyende sine armer den andre veien.

Og ikke er det lett for deg å tøyle de stolte gangerne – de har ild i sine bryst, som blåser ut av deres munner og nesebor: det er bare så vidt de finner seg i meg, når deres fyrige sinn oppildnes, og deres halser motsetter seg tømmer. Så du, min sønn, ta deg i akt så du ikke gjør meg til den som har skjenket deg en dødbringende gave, og mens tid er gjør om på ditt ønske!

Det er klart at du søker en forsikring, slik at du kan stole på at du er født av mitt blod: jeg gir deg en forsikring ved min frykt, og denne min faderlige bekymring beviser at jeg er din far. Se! betrakt mitt ansikt; gid du kunne stikke dine øyne inn i mitt bryst, og i mitt indre erfare min faderlige omsorg!

Se nå endelig rundt deg, på alt som den rike verden har – ut av så mange og så store av himmelens og jordens og havets goder, krev hva som helst: du skal ikke måtte tåle noe avslag. Jeg ber, la meg skånes for dette ene, hvis sanne navn er straff, ikke en æresbevisning: en straff, Phaethon, er hva du ber om, i en gaves sted! Hvorfor holder du om halsen min, du uvitende, med ømme armer? Vær ikke i tvil! Du skal få (jeg sverger ved de Stygiske strømmer) hva enn du ønsker deg; men vær nå klokere når du ønsker!»

Advarslene var endt; Phaeton avviser imidlertid ordene som er blitt sagt ham og står ved sitt forsett, og flammer like begjærlig etter vognen. Derfor, da hans skaper var ferdig med å nøle der han kunne, ledsaget han den unge mannen til hin høye vogn. Akselen var av gull, vognstangen av gull, av gull var den ytterste hjulringen, og raden av eiker av sølv; langs åket gav krysolitter, og edelstener ordnet i rekke, igjen sitt klare lys til Phoebus som sendte det tilbake.

Mens bolde Phaethon stod i undring over alt dette og undersøkte verket, se! våkne Aurora åpnet i det skinnende øst sin purpurfargede dør og hallene fulle av roser: flyktende forsvant stjernene, idet Lucifer dannet baktropp og som den siste forlot sin vaktpost på himmelen. Da Titanen så at han søkte mot jorden, og at verden rødmet og den sene månens horn liksom svant bort, befalte han de hurtige Timene å spenne for hestene. Raskt utfører gudinnene befalingen, og fører hestene, spyende ild, mette av ambrosisk juice, ut av deres høye staller og gir dem deres klangfulle tøyler på.

Så rørte faren ved sin sønns ansikt med en fortryllet salve og gjorde det utholdende mot de fortærende flammene. Han satte sine stråler i hans lokker, og med stadige sukk fra sitt urolige bryst, som varslet om sorg, sa han: «Hvis du i det minste kan lyde disse advarslene til din far, så bruk pisken sparsommelig, min gutt, og med desto større kraft tømmene! De skynder seg av egen drift, strevet er å holde dem igjen når de er ivrige. Og ikke la veien rett gjennom himmelens fem soner virke best for deg! Veien skjærer på skrå i en vid kurve, og, idet den holder seg innenfor grensen til de tre sonene, unngår den både sydpolen og Bjørnen som er forbundet med nordavindene:

La din ferd gå denne veien – du vil skjelne de tydelige hjulsporene – og, for at både himmelen og jorden skal ha en jevn varme, skal du hverken presse vognen ned eller dra den opp i den høye eter. Stiger du for høyt, vil du brenne det himmelske tak, for lavt, jorden; i midten vil du fare tryggest. Og la ikke det høyre hjulet vende deg bort mot den buktende Dragen, eller det venstre lede deg til Alteret, der det ligger lavt på himmelen: styr vognen mellom begge. Jeg overlater resten til skjebnen, som jeg ønsker skal hjelpe og sørge bedre for deg enn du selv gjør. Mens jeg taler, har den fuktige natten nådd sin grense, som ligger ved de vesterlandske kyster: nølen er ikke en frihet vi har!

Jeg må gjøre hva jeg plikter: Fra mørket hun har drevet på flukt skinner Aurora frem. Fort, grip med deg tømmene, eller, hvis ditt hjerte er omskiftelig, ta mitt råd, ikke vognen! Mens du kan, og mens du fremdeles står på fast grunn, og du ennå ikke uerfaren står i vognen som du ulykkelig har ønsket – og så at du trygg kan bli ved å se det: tillatt meg å gi lys til verden!»

Han springer opp, og med sin ungdommelige skikkelse tar han plass i den lette vognen – der oppe står han og rører med hendene i fryd ved de lette tømmene, mens han derfra takker sin motvillige far.

Solens bevingede hester, ildfulle Pyrois og Eous av morgen, brennende Aethon og som den fjerde luende Phlegon, fyller i mellomtiden luften med flammende vrinsk, og slår på bommen med sine hover. Etter at Tethys, som var uvitende om sitt barnebarns skjebne, hadde slått den tilbake, og det ble gitt hestene rådighet til den vide himmel, skjøt de fart og med hovene som slo gjennom luften delte de morgendisen som lå i deres vei, og båret til værs av sine vinger overhalte de østavindene som hadde sine utspring i samme kanter.

Men vekten Solens hester bar var lett og ikke en de kunne gjenkjenne, og åket manglet sin vanlige tyngde; og som kurvede skip slingrer uten sin nødvendige last, og for lette bæres ustø over havet, slik gjør vognen, uten sin sedvanlige byrde, byks i luften og kastes høyt likesom en som var tom. Og straks de kjente det, stormet firspannet av gårde og forlot sin vanlige bane, og ikke løp de i samme orden som før. Han selv skjelver, og vet hverken hvilken vei han skal dra tømmene som ble betrodd ham, eller hvor ferden i det hele tatt går, og hvis han hadde visst det, hadde han ikke kunnet befale dem.

Da for første gang ble syvspannet Okser varme av solens stråler, og forsøkte, dog forgjeves, å dyppe seg i havet som var forbudt dem; Slangen, som lå nærest den islagte polen, dorsk av kulde og ikke før formidabel for noen, tok til å hetes opp, og fyltes av ny vrede. Det fortelles at du også, Bootes, da forfjamset tok flukten, aldri så treg du var og holdt tilbake av din tunge vogn.

Men nå, da han fra den høyeste eter så ned på landene dypt, dypt nede, bleknet ulykkelige Phaethon – plutselig tok hans knær til å skjelve av frykt, og mørke brøt frem for hans øyne av alt lyset. Nå hadde han heller villet aldri å ha rørt farens hester, nå angrer han på å ha erfart sitt opphav og oppnådd hva han spurte om – og nå, ønskende at han ble sagt å være Merops sønn, blir han slik båret av gårde som et skip av furu drives hodekulls av nordavinden, til hvem dens styrmann har gitt fra seg de slagne tøylene, og som han har overlatt til bønner og gudene.

Hva skulle han gjøre? Mye av himmelen ligger bak ham, foran sine øyne har han mer: i sitt sinn utmåler han begge, og snart ser han frem mot vest, som det ikke er skjebnens vilje at han skal nå, snart ser han tilbake mot øst, og står som lammet, idioten, med hensyn til hva han skal gjøre – han kaster ikke tømmene fra seg, heller ikke klarer han å holde dem fast, ikke engang navnene på hestene kjenner han. Strødd også til alle kanter ligger underverker på den skiftende himmelen, og opprådd ser han uhyrlige villdyr, eller det som fryktelig ligner.

Det er et sted, hvor Skorpionen krummer sine klør i tvenne buer, og med sin hale og bøyde armer på begge sider strekker sine lemmer utover to andre tegn. Da gutten så denne, våt og svettende svart gift, og med kurvet brodd som en trussel om skade, tapte han, tømt for forstand, tøylene i kald skrekk.

Da hestene kjente at tømmene lå slappe på deres rygger, skjente de av gårde, og nå som ingenting holdt dem tilbake, fór de gjennom hittil ubesøkte luftstrøk – hvor innskytelsen driver dem, raser de uten begrensning, går løs på stjernene festet under den høye eter og river vognen med seg på avveier. Snart søker de mot det høyeste, snart begir de seg hodestups ned stupbratte veier mot strekninger nærmere jorden; Månen ser i forundring på at brorens hester løper lavere enn sine, og halvsvidde skyer oser i kantene.

Jorden antennes, dens høye områder først, og tar til å revne og slå sprekker, og ligger tørr med sine safter forduftet; gresset blir gråhvitt, trærnes kroner står i flammer, og det tørre kornet forsyner med brensel sine egne tap. Jeg klager over små ting:

Store byer går til grunne med sine murer, og ildebrannen forvandler hele folkeslag til aske; skogene brenner, og også fjellene de står på: Athos brenner og kilikiske Taurus, og Tmolus og Oete, og nå tørre Ide, hvor det tidligere var tett med kilder, og musenes Helicon, og Haemus som ennå ikke var knyttet til Oeagrus. Etna brenner bunnløst med forente flammer, og tvehodede Parnassos og Eryx og Cynthus og Othrys og Rhodope som det endelig skulle times å mangle snø, og Mimas og Dindyma og Mycale, og Cithaeron, skapt til hellige riter. Og ikke gavner stedets kulde Skytia: Kaukasus brenner og Ossa med Pindus og større enn begge Olympus, og de luftige Alpene og skybærende Appenninene.

Og Phaethon, som ser at alle deler av verden er satt i brann, kan ikke utholde den voldsomme heten; den kokende luften han trekker inn, er som ut av en dyp ovn, og han kjenner vognen rundt seg gløde hvitt; og han klarer ikke lenger asken og glørne som kastes opp på ham, eller den varme røyken som velter imot ham fra alle kanter, og innhyllet som han er i et beksvart mørke, vet han hverken hvor han skal gå eller hvor han er, og rives av sted etter de vingede hestenes vilje.

Det finnes de som tror at Etiopias folk da, idet blodet liksom ble kalt opp til kroppens overflate, fikk sin sorte farge; da ble Libya goldt, ettersom all væte ble revet vekk av heten, og da begråt nymfene med utslått hår sine kilder og tjern; Boiotia savnet sin Dirke, Argos Amymone, Ephyre de pireneiske strømmene. Og ikke var elvene, som av skjebnens lodd var tildelt bredder videre adskilt fra hverandre, trygge:

Don dampet midt i sine strømmer, og gamle Peneus og mysiske Caicus, raske Ismenus og arkadiske Erymanthus med, og Xanthus som en gang skulle brenne igjen, og gule Lycormas, og Meander, som leker seg i sitt kurvede løp, og trakiske Melas og lakoniske Eurotas.

Også babylonske Eufrat brant, brant også Orontes og raske Thermodon, og Ganges og Phasis og Donau; Alpheus koker, og de spercheidiske breddene brenner; gullet, som Tagus bærer med seg i sin flod, renner med den, og svanene, som tallrike hadde pleid å opplive de lydiske elveleiene, var nå i fyr og flamme midt i Cayster.

Nilen flyktet skrekkslagen til verdens ender og skjulte sin kilde, som fortsatt til i dag ligger gjemt: de syv munningene lå støvete og tomme, syv daler, uten en elv. Samme skjebne tørket ut de thrakiske, Hebrus og Strymon, og også de vesterlandske flodene, Rhinen og Rhone og Po, og, til hvem herredømmet over hele verden var blitt lovet, Tiber.

Bakken overalt revner, og gjennom sprekkene trenger lyset inn i Tartarus, og skremmer underverdenens konge og hans hustru; oseanet trekker seg sammen, og hvor det nettopp var et hav, er det nå en slette av tørr sand – fjell rager opp, som den dype flaten hadde dekket, og øker de spredte Kykladenes antall. Fiskene søker mot dypet, kurvede delfiner våger ikke lenger å bryte vannskorpen opp til luften som de pleide, og selenes kropper flyter på ryggen på dypets overflate: ryktet forteller at Nereus selv, og Doris og hennes døtre, gjemte seg i sine lunkne grotter. Tre ganger hadde Neptun våget å løfte sine armer og sitt barske åsyn over havet – tre ganger utholdt han ikke den ildfulle luften.

Men velgjørende Tellus hevet, midt blant havets vann – omkranset som hun var av det – og kildene som overalt hadde trukket seg sammen, idet de fant seg gjemmer i sin mors mørke innvoller, uttørret og forpint sitt åsyn opp til nakken. Hun skjermet for sin panne med hånden, og idet hun med en voldsom skjelven skaket hele verden, sank hun sammen litt, og nede fra dette lavere leiet talte hun slik med sprukken stemme:

«Hvis dette behager deg, og jeg har fortjent dette, så hvorfor, du den øverste av guder, uteblir dine lyn? Å la meg, som nå skal gå til grunne ved ildens krefter, gå til grunne ved din ild, og la min ulykke bli lettere ved at du forvolder den! Ja, det er bare med nød og neppe jeg får åpnet munnen for å tale disse ordene»; (røyken hadde fylt hennes munn) «se hvordan håret mitt er svidd, og hvilke mengder glødende aske jeg har i øynene, og over hele ansiktet! Er dette min lønn, er dette den ære du viser meg for min fruktbarhet, min pliktoppfyllenhet, for at jeg tåler sårene fra krumme ploger og hakker, og plages og drives gjennom hele året, for at jeg ordner med løv og mild føde til buskapen, grøde til menneskeslekten, og til og med røkelse for dere?

Men la oss nå si at jeg har fortjent undergang, hvorfor har bølgene, hvorfor har din bror fortjent dette? Hvorfor har havet krympet slik, som tilfalt ham ved lodd, at det nå ligger enda fjernere fra eteren? Men hvis hverken min eller din brors yndest rører deg, så ha dog medynk med din himmel! Se rundt deg på begge: det ryker av begge poler! Hvis ilden ødelegger dem, raser dine haller sammen. Se! Atlas selv strever, og klarer knapt å holde aksen oppe, den glødende hvelvingen tyngende hans skuldre! Hvis vannene, hvis landene forgår, og det himmelske riket, forenes vi i fordums kaos! Hvis det fortsatt er noe igjen, berg det fra flammene, og sørg for universets vel!»

Disse var jordens ord: ikke kunne hun, nemlig, lenger utholde varmen, eller tale ytterligere, og hun trakk sitt åsyn inn i seg igjen, og inn i hallene nærmere de dødes skygger. Men Allmektige Fader, etter å ha tatt de øvre gudene til vitner, og ham selv, som hadde skjenket vognen, på at med mindre han brakte hjelp til verden, ville alt gå under i en tung skjebne, søker steilt opp mot himmelborgens høyeste, hvorfra han setter tordenen i gang, og slynger lynene om seg; men ikke hadde han lenger skyer, som han kunne lede inn over jorden, og intet regn han kunne sende ned fra himmelen:

Han tordnet, og balanserende et lyn i hånden, sendte han det fra bak øret mot kusken og slo ham ut – fra så vel vognen som livet – og betvang den rasende ilden med sin egen. Hestene ble skremt opp, og med et byks i motsatt retning rev de sine halser løs fra åket og etterlot tøylene avrevne: der ligger tømmene, der akselen rykket løs fra vognstangen, et annet sted eikene til de brukne hjulene, og strødd vidt og bredt ligger det spor av den sønderrevne vognen.

Men Phaethon, flammene herjende i hans røde hår, styrter med hodet først og faller gjennom luften over lange strekninger, som stjerner, skjønt de ikke faller, stundom kan ses å falle fra den klare himmel – som lengste Po, i en egn langt borte, fjernt fra hans fedreland, tok imot, og vasket hans osende ansikt. Der i Vesterlandet gav Nereidene hans kropp, fortsatt osende av møtet med den trekløftede flammen, en grav, og merket også hans sten med en innskrift:

HER LAGT ER PHAETHON KUSK I FADERS VOGN 
SOM HAN HVIS IKKE RÅDDE STØ I KURS 
DOG FALT I KRAFT AV VÅGESTYKKE STORT

For hans far hadde dekket sitt ansikt i sorg, og, hvis vi bare tror det, fortelles det at det da gikk én dag uten sol: ildebrannen leverte lyset, og noe nytte var det av den ulykken. Men etter at Clymene hadde sagt hva som kunne sies under så ulykksalige omstendigheter, og ute av seg av sorg hadde flerret sin brystdrakt, reiste hun gjennom hele verden, først i søken etter hans avsjelede lemmer, så hans knokler. Men hans levninger fant hun allerede begravet ved en elvebredd i et fremmed land, og der la hun seg ned, og overstenket hans navn, som hun leste i stenens marmor, med tårer, og omfavnet den med sitt nakne bryst.

Og likeledes gråter Heliadene – jamrende og flående i sine bryst feller soldøtrene tårer for broren – en tom gave for den døde – og kaller dag og natt på Phaethon, som aldri vil høre deres klagerop, og legger seg utstrakte på hans grav.

Fire ganger utfylte månen en sirkel med forbundne horn – og hver etter sin skikk (for gjøren hadde skapt skikk) gav de uttrykk for sin sorg: men da Phaetusa etter sin, den eldste av søstrene, ønsket å legge seg flat på jorden, ropte hun ut at hennes føtter hadde stivnet – da lysende hvite Lampetie prøvde å begi seg til henne, var hun plutselig holdt fast av røtter; en tredje av søstrene, da hun gikk i gang med å rive seg i håret, rykket ut blader – én klager over at bena sitter fast i stubber, en annen over at armene blir lange grener, og mens de undrer seg, slynger bark seg om deres hofter, og steg for steg har det lagt seg omkring deres underliv, bryster, skuldre og hender; bare deres munner består, kallende på moren.

Hva kunne vel moren gjøre, annet enn å fare hit og dit, hvor hennes morsinstinkt trekker henne, og kysse sine døtres munner mens tid var? Men det er ikke nok: hun forsøker å rykke deres kropper ut av stammen, og med hendene bryter hun av de sarte grenene – men som fra sår renner blodaktige dråper fra bruddstedene.

«Stopp, mor, jeg ber deg,» roper hver såret, «jeg ber deg, stopp: det er våre kropper du river i stykker, her i treet. Far vel, nå» – barken kom og dekket deres siste ord. Men fortsatt rant tårene, og fallende dråpevis fra de ferske grenene, stivnet ravet i solen, som den klare elven tok imot og brakte til de latinske ungkonene for å smykke dem.

Skulle noen der ute i likhet med meg ønske å beherske det latinske språket bedre – og selv har jeg en kneik å komme over i den forbindelse – ved å skrive i det til hverandre om allslags temaer og gjennom det også til og med bli kjent, er de velkomne til å legge igjen en kommentar.

Et av privilegiene ved å ha en blogg, er den uhøytidelige tonen man kan tillate seg å holde, ja at selv det naive har fritt leide. Her er – just for fun – et lite forsøk ut i metrikken, en gjenfortelling av Ovids skildring av Kadmos og grunnleggelsen av Theben i tredje bok av Metamorfosene. Versemålet det går i, har jeg først og sist et forhold til fra en gjendiktning av Voluspå i den tidligere nevnte Danmark

Hit over havet,
søsteren finne,
søker han navet,
fader besinne;
hjemløs ham råder
Phocis’ prestinne
om hvor det båder
bytårn opprinne.

«Ut i den vide,
ensomme slette,
vil du i tide
Kvigen å sette
etter i trofast
gang på din reise,
se, så du bofast,
murer kan kneise.»

Hornene buldrer,
Kvigen hun drønner,
ser over skulder
– så at han skjønner –
på sin forfølger.
Lang blir hans streben,
svingninger bølger,
lykkelig Theben.

Der han med kysset
festet i jorden
setter ned krysset
hvorover solen
går i sin bane;
fjellene nye,
jordene plane,
hilses i syne.

Frendene sendes
strømmer å søke,
offer skal vendes,
hellet besøke.
Kilden den klare,
levende, rene,
vokteren svare,
verner alene.

i løveskinn
i slangeprakt
hen til den dør
som skiller at
den dype skog
fra rikets pakt
han akter seg
på dragejakt

Urørt står skogen,
danner en bue,
dog i dens indre,
brenner en lue.
Vannene stille
begeret rører,
farer dem ille,
dragen det hører.

Glimtet som gullrav,
kveiling på kveiling
ruller den ut av
grottenes speiling,
reises i buer,
ei lenger bunden;
øyne de skuer
utover lunden.

Skiller i lengde,
himmelske paret,
bjørnene tvende;
heltens er svaret
løve-releet,
spydet å slynge:
Festet i treet,
kronen la tynge.

Skjellet rustning, huden sort,
tvinger ham på kne,
Jern i lysken, dråpevis,
faller blodet ned.

Rådvill, alene,
legemet store,
byder Athene
tennene jorde.
Bryter først jernspyd
furene røde,
nikkende hjelmpryd,
skjoldvæpnet grøde.

Sverdet or slire,
sammen de ryker,
dragesæds spire.
Endelig synker,
Pallas dem maner,
brødrenes lanse;
enes med faner
bymur å kranse.

Femmer de danner;
mange snart sammen
mingler som granner.
Krenger da hammen,
Kadmos den gamle,
farer av gårde.
Menneskeramlet,
undrer seg såre.

Har nå nettopp lest ferdig Livius’ Ab urbe condita første bok, om trojanske Aeneas’ landing i Latium, Roms grunnleggelse av Romulus og de seks neste kongene til den siste styrtes. Kort sagt Roms mer eller mindre «mytiske fortid», som i sine mønstre ligner en del andre myter – og andre samfunns historie, for den saks skyld.

For en god gjennomgang av Romulus og Remus, som er ekte eventyr, kan anbefales kapittelet «Ulveungerne» i Neutzsky-Wulffs historieverk Menneskets afvikling, som behandler myten og forhistorien knyttet til dem, og hvor fortellingen om dem forstås i overensstemmelse med en mer generell kongemyte.

En slik myte, som jeg har forstått det, må ivareta visse behov. Den må gjøre det klart at kongen er av guddommelig natur, at han ikke kommer herfra, og at denne (over)naturen på samme måte er hva hans kongeverdighet bygger på, ettersom det er i kraft av dette hans «virke» er skapende og opprettholdende.

Dette «skapende» og «opprettholdende» må, som eksempelvis tradisjonen om at landets fruktbarhet avhenger av kongen gir oss en mistanke om, forstås mer grunnleggende enn alminnelig. Det henger sammen med det Neutzsky-Wulff insisterer på som det strengt religiøse empiriske prinsipp, at kun opplevelse kan sies å eksistere.

Bare må vi ikke bli lurt av vårt eget språks syntaks, som fremstiller seg for oss som logikk, til å tro og insistere på at opplevelse betinges av et opplevende subjekt og et opplevd objekt. Tvert imot må man på denne strengt empiriske måten, fordi så vel iakttager som iakttatt ellers prinsipielt blir stående avskåret fra iakttagelsen, forstå disse som inneholdt i eller som aspekter av opplevelse, og at opplevelse tilsvarende kan være på forskjellige måter med hensyn til disse «kategoriene». Det er ingen ytre verden overfor en indre verden, ingen utstrakt og uavhengig eksistens overfor et sansende og handlende jeg, men kun verden.

Det er ikke vanskelig å se at den ettertraktede «unio mystica» må forstås ad slike baner, bare må man søke den fulle utlegningen av denne monismen i forfatterens egne verker, og ikke i disse linjenes likegyldige – og sikkert upresise – ordtriksing.

I all korthet, er i en slik dynamisk, «opplevelsesmessig», «levende» eksistens ikke den sentrale dimensjonen tid eller rom eller subjekt-objekt, men grader av aktualisasjon. Det «guddommelige» er rett og slett det skapende i denne prosessen, det som driver tilblivelsen. Assyriolog Bjarne Lodahl har en fin artikkel som introduserer disse og andre begreper litt nærmere.

Men det effektive begrepsapparat er altså myten, som sier noe om hvordan verden (den aktuelle, eller alle) kommer til å bli til. Disse tingene kan formidles i tett forbindelse med utøvelsen eller aktualiseringen av disse prinsippene, med andre ord som de mytologiske «fortellingene» som står til riten/ritualet – i hvilket tilfelle det er snakk om opplevelser som ifølge sakens natur kun kan refereres eller rekonstrueres under hensynstagen til et språk hvis logikk nettopp ble overskredet, og som derfor fremstår som «symbolske», «allegoriske», «metaforiske» osv.

Eller de kan formidles i en i økende grad fra praksis løsrevet, spekulativ, «filosofisk» forstand – «i begynnelsen var Ordet» er et eksempel. I en parallell utvikling kan også de narrative hensynene progressivt overta styringen, som i eventyrene.

«I begynnelsen var Ordet», for verden er dypest sett språklig, ettersom all eksistens er avgrensning (definisjon), men ikke i statisk forstand, platonske og lignende «ideer», men dynamisk, demoner, nisser og troll! Som «myter» forsyner de den aktive utførelsen, adferden, med «bilder» – de bildene som i kraft av denne handlingen er verden: Det går troll i ord, poenget med fortellingene rundt bålet, som konstituerer det kognitive, og altså  «faktiske», univers.

Kongen er guddommelig – han taler Maat. Alle disse kongenes biografier ligner på hverandre: Han er født av en gud og en jordisk kvinne, han blir strebet etter livet, gjerne av en tronraner som eventuelt er hans onkel, satt ut, funnet, vender hevnende tilbake og bestiger tronen. Det står i kapittelet «Kongernes tid»:

Vi har i denne første del gennemgået de to store civilisationer, det vil sige verdensbilleder, som senere kulturer i en forstand blot er afbilleder af. Dette skyldes ikke blot, at de er historiens rødder, men at de ideer, der senere kommer til at forme menneskets afvikling, kun kan forstås som afledninger af disse.

Det er for det første den bevidste form af dyrenes adfærdsmønster, der udgør en på mange måder forræderisk adaptation – verden og ånden går ofte hver sin vej. Denne fremmedgørelse aggraveres yderligere af det konsensuelle sprog, som de ikke bevidstgjorte dynamikker dåner bort som en underverden, idet de dog bevarer det personlige islæt som en forudsætning for deres manifestation: overnaturlige væsner.

Menneskets forhold til disse bliver da først familiært, siden seksuelt, og endelig en pagt. Så længe denne pagt som et mindstemål respekteres, består kulturen.

De titaniske forfædre, som siden kun var i stand til virke gennem kvinderne, stivner til en ydre – om end besjælet – natur, og en ny, mere socialt indstillet guderace, forstået som frugten af denne forening, overtager. Den tid, der nu følger, er med andre ord kongernes.

Det er klart, at historikerne ved sådanne personers indtræden på verdensscenen føler sig på mere sikker grund, ikke desto mindre skal disse naturligvis i lige så høj grad som guderne konceptualiseres. Beskrivelsen af disse ”sagnkongers” oprindelse er altså ikke biografier i moderne forstand, men versioner af en kongemyte.

Som regel har vi ingen problemer med at indse dette, idet vi dog er tilbøjelige til at gøre en undtagelse med vores egen religions mytologiske skikkelser. Historiske overvejelser omkring Jesu fødsel og død er således meningsløse – han fødes som Mithra og dør som Dionysos – hvorfor der altså heller ikke er nogen grund til at standse brat op foran opstandelsen – det ene er så ”historisk” som det andet.

Alle disse aspektene ved kongemyten minner oss om det samme. Han er (selvfølgelig) av høy byrd, men det må allikevel finnes en måte han kan vinne tronen på, gjerne ved å overvinne en usurpator, så han kan bevise sitt verd. Det understrekes også at han kommer fra randen av verden – han flyter hit ad en å, han finnes av hyrder, som bebor kulturens ytterste sirkel, og han kommer over havet eller fra et fremmed land, eventuelt inkognito, når han skal erobre tronen, kort sagt at han i likhet med verden, og sammen med verden, kommer et annet sted fra.

Og han kan, som Romulus, være tvilling. Dette antyder også det sentrale og virksomme tilhørighetsforholdet i begge verdener, som formulert i en annen historiebok, Danmark:

«I stedet for dobbeltøksen har vi tvillingeguder, hver med sin. Hvor vores gud er en, er tidligere tiders ofte to.

Dette gælder givetvis ikke di involuti, men netop guder, der i kraft af deres association med menneskene har en dobbelt rolle og eksistens. Disse dobbelt- eller halvguder er ikke fjerne abstraktioner, men uhyre nærværende kulturskabere, som ofte ikke kan skelnes fra «heltene, hvis ry når tilbage til fortids dage», afkom af kvinden og slangen.

For denne tids mennesker er tvillingefødslen lige så mirakuløs som jomfruen eller den golde kvinde, der bliver frugtsommelig – åpenbart er det lykkedes at gøre en gravid kvinde gravid, hvilket må betyde, at den andenfødte har et guddommeligt ophav.»

Som man kan skjønne, har mytens fokus, aktualisasjonen og dens mekanismer, narrativt en tendens til å strekkes ut og få mange uttrykk her og der i tid og rom, som adferdsstumper generelt har en tendens til. Derav blant annet de syv skapelsesdagene, og den australske drømmetids kjempers verdensskapende vandring. Derav også den sykliske adskillelsen og foreningen av verden og dens opphav i skikkelse av piken og prinsen i eventyrene uttrykt som forening, svik og tilgivelse osv. – med dertil hørende «psykologiske motiver», skyldsspørsmål, og annet som lever sitt eget liv i kunsteventyrene og fablene (og i diverse akademikeres pripne fantasier). 

Og motsatt besværer denne vanetenkningen om før og etter og årsak og virkning og topologisk sammenhengende rom mytelesningen eller forståelsen av diverse aeoner og sephiroth, som henger sammen med vanskelighetene ved å forstå det monistiske ved systemene, som ligger der for oss som studieobjekter, passive, istedenfor at vi inkorporeres i dem, og konseptualiseringen blir subjekt.

Ja, en kan drømme …

Etter Romulus, som skapte verden på krigermaner, kommer Numa Pompilius, som hersker i fredstid. Han strukturerer året for romerne og gir dem kalenderen, og grunnlegger i tett forbindelse med dette alle det romerske samfunnets store riter og presteembeter. Numa selv stod under innflytelse av nymfen Egeria, som han selv hevdet rådgav ham i alt og som han møttes med alene i en lund nattestid – det (sene) sølvalderforholdet som gir kobberalderen dynamikk.

Under etterfølgeren Tullus Hostilius, forteller Livius videre, stod «tvekampen» mellom horatierne og curiatierne, en fortelling som «nesten ingen annen gammel hendelse er mer kjent enn», som skulle avgjøre krigen mellom romerne og beboerne av Alba Longa (som Aeneas’ sønn Ascanius ifølge historien grunnla, og som Remus og Romulus kom fra). Inngåelsen av avtalen mellom de to partene, og midlene til å gjøre pakten bindende, er interessante, og jeg legger ved en oversettelse av Livius’ beskrivelse nedenfor.

Trillinger mot trillinger, Horatii mot Curiatii, kjempet i holmgang, og Horatius stod igjen som seierherre for den romerske siden. På vei hjem i triumf hendte imidlertid det at Horatius’ søster, som var viet til en av curiatierne, skrek ut i sorg over tapet av sin forlovede, hvorpå Horatius i sinne gjennomboret henne med sitt sverd. For denne ugjerningen blir han dømt til døden, men senere allikevel spart og må sone den ved å passere under en lavt plassert stang som som under et «åk», samt ved en del ofre som blir en del av tradisjonen til Horatia-slekten.

Det kunne nesten se ut som om flere forestillinger har blandet seg.

Kanskje én om suverenitet i ens tilstedeværelse i verden, Mennesket, i egentlig, autonom forstand, og motsetningen dette danner til mennesket som sosialt vesen, som «borger» – jf. Gilgamesh, og hvordan han ter seg, samt hans medborgeres reaksjon, for en illustrasjon. Eventuelt, ved utskillelsen i klasser, mer spesifikt den krigerske ekstase, og hvordan denne vil være destruktiv og ikke passe inn i en annen, fredeligere (sosial) kontekst – som kjent blir den jo etter hvert utillatelig også i krigssammenheng, når eneren og helten viker for den ansiktsløse soldaten.

Da Cu Chulainn som gutt etter en rundtur hvor han blant annet har drept tre brødre vender tilbake i en tilstand av en for byen livsfarlig krigersk opphisselse, må han kjøles ned og på annen måte «reprogrammeres», blant annet ved at kvinner viser ham brystene sine, og ved å dyppes tre ganger i kar med kaldt vann. Slikt forstås gjerne av religionsforskere som en «renselse», av en krigens «urenhet», eller ting som er «tabu» å ta med innenfor bymurene igjen osv.

I dette tilfellet altså ved å gå under en stang som var lagt på tvers i lav høyde over en vei (interessant er det dog at han ble dømt til døden). Denne stangen var i hver ende knyttet til et alter til Janus Curiatius på den ene siden og Juno Sororia på den andre. Begge gudene er som kjent knyttet til «overganger», og en Livius-kommentator, Robert Ogilvie, setter «Curiatus» i forbindelse med en innvielse av alle gutter fra hver curia som krigere, og «Sororia» i forbindelse med verbet «sororiare», som brukes om jenters bryster når de begynner å svulme. Muligens er dette eller disse andre gamle skikker, som på et tidspunkt ble forbundet med beretningen om Horatius’ soning av sin forbrytelse.

Denne sosiale og eksistensielle uforenligheten, og overskridelsen (som i prinsippet kan velte en hel verdensorden), har så smeltet sammen til en sob story med noe som nesten kunne smake av en eldre, uavhengig kultisk fortelling om Horatius-piken som et offer (som sagt viet til en av Curiatii ifølge historien, som eventuelt da var guddommelig), hvorfra tretallet også ville ha gitt en egen mening – hvis da ikke dette er fri fantasi.

Sett fra en annen synsvinkel, kan det kanskje dessuten være sentralt at han drepte et familiemedlem og ikke et samfunnsmedlem – noe man får furiene etter seg for i gresk mytologi, og er et skille som ifølge Hegel ihvertfall ligger tett ved hovedproblemstillingen i gresk tragedie.

I kontrast til sølvalderens seksuelle mysterium, skildres verdensskapelsen i den krigerske kobberalderen ikke som en forening, men gjerne som en kamp, og tvillingparet erstatter som sagt guden og gudinnen/presten og prestinnen. Dragedrapet er en annen variant, hvor det også som overalt i grunnen dreier seg om et offer.

Her er de trillinger, men generelt sett er det ikke så underlig at det kan balle på seg med tall, etter forskjellige tiders og konteksters behov – og hvis antallet «himler» eller «hypostaser» i diverse filosofisk-religiøse systemer (som kabbalisme, gnostisisme) kan økes og fordobles og i det hele tatt rotes med, kan vel diverse antall i mytene også gjøre det.

I eventyret om Baba Yaga er det tre ryttere som rir gjennom skogen hennes som soloppgang, middag og solnedgang, hvor mye tilsier at tretallet har «blitt med» fra et eldre og mer opprinnelig mytelag (sølvaldervarianten av myten), hvor det var månefasene det dreide seg om – som så vel Baba Yaga som gudinne og piken i fortellingen, Vasilisa, som myste/prestinne var knyttet til.

Eller så er det tvert imot et poeng knyttet til dette paret med trillinger som har unnsluppet meg – Cu Chulain var én mot tre, for eksempel.

Til slutt noe annet som er interessant med disse historiene, er hvordan de kan berette om dramatiske endringer som en plutselig maktovertagelse med påfølgende ødeleggelse – som i tilfellet Alba Longa – eller om pest, masseutvandring og lignende, men hvor ingenting i det arkeologiske materialet forteller om en slik plutselig bosettingsendring, men derimot om en uhyre gradvis – men hvor en slik begivenhet allikevel har en plass i tradisjonen og etterkommernes bevissthet.

Alt er sannelig historier – det er ingenting annet enn de aktuelt presente fortellinger, skulle de enn inneholde som en del av sitt vesen (dvs. for å være den fortellingen de er) en påstand om «det egentlige». 

Det interessante spørsmålet er hvordan man lever en myte nå.

Vedheng:

Her er fra kapittel 24 hos Livius, om «fetialene» og avtalen om å la striden avgjøres ved kampen mellom trillingene:

The terms of treaties of course vary according to circumstance, but the form remains constant; on the present occasion, that of the oldest treaty on record, the procedure, we read, was as follows: the ‘fetial’ (priest) approached Tullus, the king. ‘My lord,’ he asked, ‘do you bid me make this compact with the representative of the Alban people?’

‘I do.’

‘Then I demand of you, my lord, the holy herb.’ [som plukkes fra Romas arx på Capitol – så å si en bit av Sion i lomma, kanskje]

‘Go and pluck it untainted.’ [«pura», som kan bety at de ikke skal kuttes av, men rykkes opp med rot og jord]

The priest brought from the sacred enclosure a fresh green plant, and said: ‘My lord, do you grant me, with my emblems [rettere redskapene, gresset og flintkniven] and companions, the king’s sanction to speak for the people of Rome?’

‘I grant it,’ the king replied, ‘without prejudice to myself and the people of Rome.’

The priest was Marcus Valerius, and he appointed Spurius Fusius, touching his head and hair with the ceremonial leaves, as pater patratus [«som er blitt gjort far»], or ‘spokesman’, whose duty is to pronounce the oath and thus to solemnize the compact. This he does in a long metrical formula, which is not worth the trouble of quoting here. Finally, the terms of the treaty having been read out, ‘Hear me, Jupiter,’ Fusius cried; ‘hear me, Alba, and you who speak on her behalf: from the terms of this compact, as they have been publicly and openly read from these tablets today and clearly understood by us assembled here, the Roman people will never be the first to depart. Should they do so treacherously, and by public consent, then, great Jove, I pray that thou mayst strike them even as I strike this pig, and the more fiercely in that thy power and might are greater than mine.’ He then dispatched the pig with a flint knife. The Albans, on their side, took a similar oath according to their own formula, and the treaty was made.

Kap. 32, om erklæring av krig:

Numa had established religious observances in time of peace; Ancus provided war with an equivalent solemn ceremonial of its own. It was not enough, he thought, that wars should be fought; he believed that they should also be formally declared, and for this purpose he adopted from the ancient tribe of the Aequicolae the legal formalities (now in the hands of the fetials) by which a state demands redress for a hostile act. The procedure was as follows: when the envoy arrives at the frontier of the state from which satisfaction is sought, he covers his head with a woollen cap and says: ‘Hear me, Jupiter! Hear me, land of So–and–so! Hear me, O righteousness! I am the accredited spokesman of the Roman people. I come as their envoy in the name of justice and religion, and ask credence for my words.’ The particular demands follow and the envoy, calling Jupiter to witness, proceeds: ‘If my demand for the restitution of those men, or those goods, be contrary to religion and justice, then never let me be a citizen of my country.’ The formula, with only minor changes, is repeated when the envoy crosses the frontier, to the first man he subsequently meets, when he passes through the gate of the town, and when he enters the public square. If his demand is refused, after thirty–three days (the statutory number) war is declared in the following form: ‘Hear, Jupiter; hear, Janus Quirinus; hear, all ye gods in heaven, on earth, and under the earth: I call you to witness that the people of So–and–so are unjust and refuse reparation. But concerning these things we will consult the elders of our country, how we may obtain our due.’ The envoy then returns to Rome for consultation. The formula in which the king asked the opinion of the elders was approximately this: ‘Of the goods, or suits, or causes, concerning which the representative of the Roman people has made demands of the representative of the Ancient Latins, and of the people of the Ancient Latins, which goods or suits or causes they have failed to restore, or settle, or satisfy, all of them requiring restoration or settlement or satisfaction: speak, what think you?’ The person thus first addressed replied: ‘I hold that those things be sought by means of just and righteous war. Thus I give my vote and my consent.’ The same question was put to the others in rotation, and if a majority voted in favour, war was agreed upon. The fetial thereupon proceeded to the enemy frontier carrying a spear with a head either of iron or hardened wood, and in the presence of not less than three men of military age made the following proclamation: ‘Whereas the peoples of the Ancient Latins and the men of Priscus Latinus have committed acts and offences against the Roman people, and whereas the Roman people have commanded that there be war with the Ancient Latins, and the Senate of the Roman people has ordained, consented, and voted that there be war with the Ancient Latins: I therefore and the Roman people hereby declare and make war on the peoples of the Ancient Latins and the men of the Ancient Latins.’

The formal declaration made, the spear was thrown across the frontier. It was in this form that redress was demanded of the Latins on the occasion of which we are speaking and war declared. The same formal procedure was adopted by subsequent generations. [Men da med rikets ekspansjon avstandene ble for lange, ble et lite jordstykke ved tempelet til Bellona rituelt avgrenset som «fiendtlig land», hvortil spydet, som naturligvis ikke hadde «symbolske», men magiske egenskaper, ble kastet]