Gylden var den første av aldrene som sprang frem, som helt uten hevner, av sin egen vilje, blottet for lover dyrket trofasthet og det rette. Straff og frykt fantes ikke, og truende ord slått opp i bronse var ikke å lese; ingen bedende folkemengde fryktet sine dommeres mine, men var trygge uten beskyttere.
Ennå steg ingen felt furu ned fra sine fjell til de klare bølgene for å besøke fremmede land, ingen mennesker kjente andre enn sine egne kyster; ennå var ingen byer omringet av stupbratte vollgraver; det var ingen rette og ingen buede horn av bronse, ingen hjelmer, ingen sverd; og uten behov for krigere levde de sorgløse folkene i mild fritid.
Jorden selv også, urørt av hakker og ikke såret av noe plogjern, gav alt av seg selv vederlagsfritt; og fornøyde med føde skapt uten tvang plukket de jordbærtreets frukt og fjellenes ville jordbær, og korneller og bjørnebær som hang i det hardføre krattet, og eikenøtter som falt ned fra de utstrakte grenene til Jupiters tre.
Evig var våren, og behagelige Zephyrus kjærtegnet med milde briser blomstene som usådde fødtes. Straks bar også den ennå upløyde jorden frukter, og markene, uten på ny å bli arbeidet med, ble hvite av tunge aks. Flodene strømmet snart av melk, snart av nektar, og fra den grønneste steineik dryppet den gyldneste honning.
Etter at verden, da Saturn var blitt styrtet ned til Tartaros’ mørke, kom under Jupiters styre, oppstod et slektledd av sølv, ringere enn gullet, men edlere enn det rødbrune kobber. Jupiter forkortet tiden til den urgamle våren og lot året forløpe i fire sesonger gjennom vinter og en varm sommer, en ustadig høst og kort vår. Da først glødet luften, tørr av brennende hete, og istapper hang, snurpet sammen av vindene. Da først gikk man inn i hus (grotter hadde før vært hjemmene, og tette kratt og kvister bundet sammen med bark); da først ble sæden til Ceres begravet i langstrakte furer, og okser stønnet under åket.
Som det tredje etter dette fulgte et slektsledd av kobber; villere var det av sinn, og mer tilbøyelig til å gripe til de fryktelige våpen; forbrytersk var det dog ikke. Av det harde jern kom det siste. Straks brøt, inn i en alder av slettere malm, hver eneste skjensel ut: skam og sannhet og troskap flyktet, og i deres sted fulgte list og bedrageri og bakhold, og vold og forbrytersk havesyke. Seil heiste sjømannen i vindene, skjønt han ennå kjente dem dårlig, og kjølene, som før hadde stått på de høye fjellene, danset nå overmodig på ukjente strømmer; jorden, som før var så felles som luften og solens lys, delte en nidkjær landmåler opp med langstrakte markskiller.
Og ikke ble den rike jorden bare avkrevd den skyldige grøde og næring, men man gikk inn i dens innvoller og gravde opp rikdommer, som hun til stygiske skygger hadde bortført og skjult, som en spore til ondskap. Da nå det skadelige jernet hadde oppstått, og skadeligere, gullet, oppstod krigene, som væpner seg med begge, og i blodige hender ryster de raslende våpen.
Det leves av rov. Gjesten er ikke trygg for verten, svigerfaren ikke for svigersønnen; broderlig forståelse er også sjelden. Mannen truer sin hustru med døden, hun sin ektemann, redselsfulle stemødre blander likbleknende gifter, sønnen forhører seg utidig om faren sin alder: Fromheten ligger beseiret, og fromme Astraea forlater som den siste fra himmelen en blodmettet jord.
