Et vannhull

Slangeegg i oss

En av mine favorittvideoer på youtube, som dessverre nå er slettet, viste ganske enkelt en mann som filmet et program på tv mens han selv kommenterte. Programmet var en nyhetssending, og i det dårlige bildet på skjermen undergikk snakkehodene iblant små, hakkete endringer i sitt utseende. Kjenneren har allerede gjennomskuet at temaet var «reptilians», og videoen bestod for det meste av hans utbrudd av vantro, sjokk, frykt og avsky.

Vi vet hva han så: de sardoniske smilene, den overfladiske gemyttligheten, smakløsheten, likegyldigheten, den demonstrative banaliteten, hykleriet, de døde øynene.

Men der vi ser en løgn, så han et monster. Han kunne knapt tro sine egne øyne, den avsindige sammensvergelsen, den unevnelige frekkheten, perversiteten, men det var reelt, og i glimt kveilet den skjellete huden seg under menneskemasken der på skjermen, og pupillene flimret spalteaktig.

Jeg minnes denne fascinerende opplevelsen iblant når jeg kommer over visse lesninger av samtidige og fortidige begivenheter, som for eksempel nå om håndteringen av koronaepidemien, som blant annet blir beskrevet som «massehypnose», «stockholm-syndrom» og lignende, og myndighetenes opptreden tilsvarende som et skoleeksempel på psykopati, med dobbeltkommunikasjon, belønning (åpning) og straff (restriksjoner), trusler og løfter.

Den uhyrlige dimensjonen er interessant. Som om det er bedre med en altomfattende konspirasjon, en genial, om enn ond, plan, enn at vi regjeres av politiske amatører, større og mindre svindlere og intrigemakere og av jakten på den hurtige fortjeneste. Hvorfor er det slik, hva er det disse korttenkte klossmajorene opprettholder, som det er så fryktelig å tenke på at ikke skulle være? Kanskje det bare er sånn, for er virkelighet et lukket system, og det inngår i grunnen i definisjonen på virkelighet, er alternativet mørke, eller: ikke-eksistens – i det minste for «sløve hjerter», med Jesajas formulering.

Og disse marginaliserte er ikke de eneste som ser uhyrer: For redaksjonen i den mest selvtilfredse konsensusbærende avisen i Norge å se, står terrorister og despoter klare til å utnytte den minste svakhet og uansvarlighet, en overveielse som overtrumfer enhver tanke på en faktisk manifestasjon av de «opplysningsidealene» de paraderer foran seg. Trekk i tvil en selvinnlysende samfunnsmessig eller politisk sannhet for din nabo, og du vil umiddelbart få malende beskrivelser av kaos og diktatur!

Men på hvilke plan deres analyser har noe for seg, er også interessant. Når man studerer en (på en bestemt måte fokusert) begivenhetsrekke under en historisk synsvinkel, hvor sprøyter man inn hensikt? Når folkeskolens universelle virkning er å hjernevaske alle til å tolerere det liberalistiske tyvesamfunn og se et … uhyre … i enhver annen samfunnsstruktur, er det da ikke også formålet?

Folks «motiver» og «vilje», som de innbiller seg dem selv, er jo for det meste tåpelige og luftige, litt løst snikksnakk mens det egentlig var en eller annen mekanisme som dreide dem, og det gjelder vel også kollektivt.

Og når vinden – virkeligheten, som er lukket – skifter, hvordan blir forgjengernes motiver nyfordelt?

Var 9/11 orkestrert? Riksdagsbrannen da?

Vil det i fremtiden, når det amerikanske fjerde rike er blitt «ondt», også være innlysende at det var en omhyggelig iscenesettelse, med den hensikt å implementere totalitære lovendringer og gå til krig?

Hvem eller hva er agentene i historiens kveilinger, og hvilke krefter er de alliert med? Øgler høres ut som en etter hvert tåpelig, deprivert og depravert hjernebarks håndtering av en limbisk panikk-impuls – assosiasjonen «kaldblodig» er spesielt lettvint.

Og hvorfor, om jeg tør spørre, blir i denne verden ethvert levende initiativ kvalt, enhver opposisjon nedkjempet, enhver avmaskering glemt, hvorfor har ingen kollektiv hederlighet grobunn – hvorfor knuste Franco de spanske anarkistene, hvorfor drepes Assange sakte i en celle, hvorfor ble en viss fakkel slukket av perfide skjennerier, hvorfor er dagens aktivistiske fronter gammel-fascisme mot «woke» neofascisme, hvorfor denne ustanselige serien av brenninger, nazist, etter nazist, etter nazist?

Denne verden vil tydeligvis én vei. Bare å stå støtt er imot, og å lutres.