Et vannhull

Ornamentikk

Jeg kom i dag på biblioteket over en ganske vakker bok, en visuell encyklopedi om «Ornamental Design» (av The Pepin Press), og i dens sider kunne man se en lang, kronologisk ordnet katalog fra hele verden over utsmykninger av alle slags gjenstander, fra sverd og vaser til søyler og tepper.

For oss å se er denne utsmykningen adskilt fra, om ikke «bruksverdien», altså nytelsen og gleden ved bruken av gjenstanden – som må være kriteriet ved en smaksvurdering – så i det minste fra det rent «funksjonelle» ved dem, altså det gjenstandene for oss å se «er», hvilken «klasse» de tilhører, «utilitaristisk» sett.

Men denne utskillelsen av noe «kunstnerisk», og videre i enkelte kunstarter, er noe relativt nytt. Den fantes ikke før, og forståelsen må derfor bli en helt annen.

Det at man ikke skilte mellom kunst og håndverk, viser at virkeligheten fortsatt var noe som ble til, at en magisk eller tilblivende dimensjon fortsatt var til stede, og at den krevde deltagelse. Skillet uttrykker at virkeligheten er stivnet, og at kunst må til for å sprenge fri fra den – i vår tid, hvor prosessen nærmer seg sin ende, ofte ved å sette seg på våre altfor vante «kategorier» eller «bilder» som en parasitt, og forvrenge dem.

I antikken, eller før denne, om man vil, var all virkelighet i grunnen kunst, kunnen – derav «hierarkiet», dvs. arbeidsdelingen, som vi har oppgitt med påstanden om at alle er frie og like til å grafse til seg mest. Tilsvarende var «kunsten», som vi gjenkjenner og utskiller den (for anledningen begrenset til ornamenter), et redskap side om side med formgivning og hva som helst annet, og ikke mer overflødig – ofte uttrykkende eller bevirkende «substansialitet», eller nettopp den «tilblivende dimensjonen».

En «dimensjon», eller kanskje heller krefter, som er levende, som tendensen mot noe antropomorft eller «figurativt» røper – og som like ofte gjøgleraktig unndrar seg forstening. Mytologiske scener er naturligvis også utbredt, dramatiseringer eller narrativiseringer av mekanismene involvert i det kognitivt-kreative nå.

Mens «ornamentering» derfor for oss på et vis flyter oppå prosessen som olje på vann – omtrent som «egenskaper» på «gjenstand» – var den altså engang intrikat forbundet med den.

Nedenfor er noen av bildene i bokens første sider, ikke så altfor nøye valgt ut. Inntil jeg får en annen orden på dem, kan det anbefales å høyreklikke og åpne dem i en ny fane, så man faktisk ser hele bildene.