Alle kjenner vel myten om Narcissus, eller har i det minste et bilde av ham present der han sitter bøyd ned over kilden og betrakter forført, henrevet, sitt speilbilde i vannet. Det har fått moderne utslag i en forestilling om «narsissisme» som en art psykologisk egenskap, men det er åpenbart speilsymbolikken som står som en pæl i fortellingen.
Narcissus forelsker seg i sitt eget speilbilde, blir fjetret og fanges der, og som Ekko, som hos Ovid nettopp også er der forelsket i ham, tæres han hen og blir borte – hun blir hic et ubique, mens det der han lå står en blomst.
Flere assosiasjoner gjør seg gjeldende: ruach elohim som «svever over vannene», før den, hva skal man si, korsfestes (horos stauros), idet «Gud» fanges av og i sitt eget speilbilde, som er både verden og mennesketAndres assosiasjonsflukt av denne typen (kra kra!) kan være litt trettende, så jeg skal ikke gå for langt ut ad noen tangenter.
Veldig interessant er det imidlertid akkurat en narsiss Kore plukker når jorden revner under henne og Hades i sin vogn river henne med seg.
Speil er jo, som vi godt vet av Lewis Caroll, også dører. Ifølge jødiske eventyr kan Lilith bosette seg i speil, og så besette piker som betrakter seg i det. «Forfengelighet» kan altså i denne sammenhengen, som Erwin Neutzsky-Wulff utlegger det i Menneskets afvikling (s. 111), forstås som «transcendent ekshibitionistisk», og positiv i den forstand at det involverer en reifikasjon – forfatterens konseptualisering av den antikke ideen om verdensaldrene som et analyseverktøy for mytologi, kan også leses om her (under religion & mytologi -> tekster).
En annen som blir en vakker blomst, er Hyacinthus. Han hadde for øvrig en gammel kult knyttet til seg (som mange skikkelser i mytene har, som for eksempel Herakles’ gode venn Hylas, som på reise med argonautene under landing ved Mysia kom bort, forført av stedets vannymfer. Etter å ha lett etter ham uten resultat, reiser de videre, men ikke før Herakles har fått lokalbefolkningen til å «fortsette» ettersøkningen av ham: et offersted blir reist ham, hvor det hvert år ofres idet presten tre ganger kaller på ham mens deltagerne prøver å finne ham i skogen).
Myten identifiserer ham med Apollon, som tydelig fascinertes av hverandre og stod i en kameratslig og intim gullalderrelasjon som nesten kan minne om den mellom Abraham og hans gud
En dag de kaster med diskos, vender den imidlertid som en annen boomerang tilbake, treffer Hyacinthus og dreper ham, og en blomst (som visst ikke er den samme som det vi i dag kaller hyasint) vokser opp. Er det som skildres her også speilinger, og enda en variant av kollabering – eller kanskje den entropiske død eller eventuelt begge deler?
I fortellingen om Salmakis og Hermaphroditos er det i grimoiren «Metamorfoser» også en påfallende speilsymbolikk, idet hun på samme måte som Narcissus sitter over sin kilde og quid se deceat, spectatas consulit undas, rådspør den vannflate hun betrakter om hva som passer henne eller smykker henne best.
Attpåtil er det plukkende blomster hun får øye på ham. Her skildres derimot, fortalt av Alcithoe mens hun sitter med sine søstre og vever med Dionysos underveis til dem, en absolutt forening, som tydelig seksuell hører sølvalderen til, men i akkurat denne mytens optikk klamrer hun seg til Ham som
serpens, quam regia sustinet ales sublimemque rapit: pendens caput illa pedesque adligat et cauda spatiantes inplicat alas,
en slange, som den kongelige ørn griper og river med seg til det høye: i det frie fall binder hun dens hode og føtter sammen til seg og vikler inn de spilende vingene med sin hale
– eller ut solent hederae longos intexere truncos, som eføyen pleier å slynge seg rundt om de lange trestammer.
Ingenting står i veien for en kommentar eller spekulasjon, hvis man skulle ønske det, og skulle noen ha mer på hjertet, er det bare å si ifra så kan de få det slengt opp som eget innlegg også. «Uncategorized» står det foreløbig på alle innleggene, men jeg satser på mer mytestoff på siden etter hvert – en kan bare ta en titt på Pausanias for å se hvilken sprudlende rik verden det var.
haec ego cum sumptis agitarem mente tabellis,
lucidior visa est quam fuit ante domus.
tum sacer ancipiti mirandus imagine Ianus
bina repens oculis obtulit ora meis.
extimui sensique metu riguisse capillos,
et gelidum subito frigore pectus erat.
ille tenens baculum dextra clavemque sinistra
edidit hos nobis ore priore sonos:
Da jeg satt og vendte og dreide dette i mitt sinn, med bøkene i hendene,
ble mitt hjem med ett lysere enn det var før.
Da bød hellige Janus med sin tvehodede skikkelse
plutselig frem sitt dobbelte åsyn for mine øyne, forunderlig å se –
Jeg ble slått av skrekk og kjente av frykten hårene stritte,
og kaldt var plutselig av kulden mitt bryst.
Holdende i sin høyre hånd kjepp og i sin venstre nøkkel
gav han av sin fremre munn denne tale:
