Et vannhull

Måkeskrik (etter Ibsen)

En kveld, under brak fra en bremsende trikk,
lander en fugl på en gatelykt;
med gapende nebb i glupske nikk
velter det ut et hest og stygt

måkeskrik! Skrik, gamle fugl.
Da vi gjorde fjorden syk og blass
fant du deg fort et brukbart skjul
blant unge klipper av stål og glass.

Her seiler du fritt over gate og torg,
speider og finner, hakker i rester,
og næres av storbyens nummende sorg,
av hastverk, av latskap og navnløse fester.

Og du ler en forferdelig latter.
Trist og hånende rå og lang –
du ler av at ingen her inne fatter
at by og fjord deler solnedgang.

Donert nettsiden, av Oskar Bae