Et vannhull

Kyneia

Artemis-tempelet i Brauron på Attika var ifølge myten stedet Iphigenia brakte kulten fra Tauris, men ifølge en komplementær variant var det Artemis som avkrevde befolkningen oppførelsen, etter at de hadde drept en til henne hellig bjørn. For å formilde henne skulle hvert år et visst antall av deres unge jenter ofres i den forstand at de tjente henne i tempelet, hvor de «agerte hunbjørner» (arkteia) under gudinnens supervisjon.

En av disse bjørnepikene har vi i mytematerialet bevart som Kallisto, en av Artemis’ eller Dianas følgere, som i forbindelse med en forening med Jupiter blir forvandlet til en binne, og hun og hennes sønn Arkas, som hun fikk med ham, blir så satt av ham på himmelen. Opprinnelig har ursa maior og minor kanskje imidlertid vært den menneskelige binne og hennes guddommelige make.

Pikenes arkteia var et offer, en ofring av deres menneskelighet. I tempelets mørke ble man dyr, berøvet talens og henders bruk, arkteia, hippeia, kyneia. Hvordan mon det var, kanskje som Ovid skrev:

verba animo desunt; resonat latratibus aether

Denne identifikasjonen er det aller eldste vi finner ved det vi kaller Mennesket, helt fra bevissthetens gry. Men noe skjer. Blant de eldste finner vi hele «stammer» utstyrt med gevirer, senere kun det spesialiserte medlem, sjamanen. Endelig er det gudene som har dyreansikter som i det egyptiske panteon, og farao, kongen, som deres representant. «Messias» kalles denne kongen, «salvet», som nok nettopp har sine røtter i innsmøring med totemdyrets fett.

Identifisert med dyret var de forent med verden, gitt hen til dyrets instinktive, motstandsløse, selvfølgelige, adferd. I Ibsens Kongs-emnerne beskrives Skule som en Tviler, kongsverdigheten til Håkon derimot som en manifest handlekraft, fravær av tvil. Hvorved kongen jo i grunnen står dyret nærmere enn noe (annet) menneske. Stykket slutter med:

«HÅKON: Skule Bårdssøn var Guds stedbarn på jorden; det var gåden ved ham.» En treffende beskrivelse av Mennesket, skulle man si (og morsomt at det er Håkon vi finner kontemplerende det!)

Kanskje er «Tvileren», ikke den Fullkomne, og hans seier det beste bildet på Mennesket, det bevisste vesen. Iallfall er det ett bilde – ducunt volentem fata, nolentem trahunt – jf. all verdens litteratur.

Det er jo en underlig fornemmelse, som visst også kalles «det ondes problem», å se rundt seg, og se all lidelsen og alle triste skjebner. Hvorfor er noen født med en (eventuelt tilsynelatende) disharmoni, hvorfor flyter ikke nåden fritt, hvorfor er ikke alle skjebnemennesker, som i det Messianske tusenårsrike? Kanskje fordi dette riket – om enn man kom det nærme i speilbildet på vannene, de urgamle kulturene – ikke finnes – eksistensen begynner ved og er forskjeller og motsetninger: «Alt har sin stund og hver ting under himmelen sin tid», den pluralitet og syklus som kjennetegner eksistens.

Skule er selvfølgelig ingen industriproletar, men han vinner ikke tronen, og vinner først Lykken (som er manifest hos Håkon) når han ved sitt offer erkjenner kongsmakten som identisk med kongstanken (skaperevnen). Som jo dog er noe!

Konger derimot har horn. Og slavepiker også strekker hestenakken.