Et vannhull

Ingen nåde

I forbindelse med gårsdagens fredsprisutdeling, der alle anstrengte seg hardt for ikke å snakke om eller tenke på sannhetsvitnet Julian Assange, kan det være verdt å minne om ham, og om andre angrepsmål for vestlige myndigheters kamp for å knuse uavhengig journalistikk, hvis det ordet kan ha en edel betydning.

I Skottland ble for to måneder siden en journalist som den første fengslet, i Storbritannia og i verden, for forakt for retten etter en lov om «jigsaw identification», som vil si at hvis noen ved hjelp av «brikker» i, her, hans artikler, sammen med brikker (informasjon) hentet hvor som helst ellers, er i stand til å pusle sammen identiteten til anklagerne i saker om seksuelle overgrep, har forfatteren av disse artiklene begått det lovbruddet å avsløre disse identitetene.

Mildt sagt kontroversiell, om enn ikke allment debattert, er denne lovanvendelsen akkurat så begrensende for friheten til å rapportere om slike rettssaker som den høres ut – om det er tilfelle eller ikke, er det selvfølgelig retten som bestemmer etter eget forgodtbefinnende, nødvendigvis på meget spekulativt grunnlag.

Samtidig ble, i kraft av rettssaken mot ham, en ny lov vedtatt som sier at bloggere og uavhengige journalister skal dømmes etter en annen standard enn «mainstream media» (termene dommeren selv bruker), fordi mainstream media er «selvregulert». Craig Murray skriver selv i sitt siste innlegg om de frihetene og rettighetene vi i kraft av disse utviklingene står i fare for å miste:

Det var av enkelte knyttet visse håp til den inntredende Biden-administrasjonen, at den ville avblåse den på mange måter forfeilede rettssaken mot Julian Assange som Trump hadde satt i gang, ikke bare av motvilje mot forgjengeren, og eventuelle pressefrihetshensyn (kremt), men i forlengelse av Obama-administrasjonens foreløbige konkludering med at det ikke var noen måte de kunne gå etter Assange og WikiLeaks på, uten samtidig å åpne opp for å gå etter eksempelvis The New York Times på samme måte.

Biden-administrasjonen har imidlertid valgt å fortsette forsøket på utlevering – til tross for at deres sak, hvor siste utvikling er at et av deres hovedvitner er tatt i å lyve, på mange måter er sprengt i stumper, og USA i første omgang tapte sin begjæring om utlevering. Det har imidlertid ikke satt Assange fri, som fortsatt sitter fengslet uten lov og dom.

Den som tettest fulgte første runde i denne rettssaken, som refererte og kommenterte den med imponerende bredde og dybde, i kraft av sin bakgrunn som diplomat og jurist, var tidligere britiske ambassadør til Usbekistan og whistleblower Craig Murray.

Organisasjoner som Amnesty International og Reportere Uten Grenser var nektet videolink til rettssaken, og tilsvarende begrenset var tilgangen for aviser og media (som Klassekampen fikk erfare og har skrevet om) men takket være hans rapportering, som av familien fikk et av de fem familiesetene, fikk vi alle – i den grad vi hadde hørt om og fikk høre om ham, idet de store mediehusene – det selvregulerte mainstream media – knapt gav denne århundrets viktigste pressefrihetssak en notis – et detaljert innblikk i denne rettsfarsen. Hans utførlige referater (1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22) vil stå igjen som verdifulle historiske dokumenter på noe som med alle midler ble forsøkt mørkelagt.

Craig Murray var igjen for et par år siden og inntil nylig i rettssalen og rapporterte grundig – fx. som den eneste forsvarets side – i overgrepssaken mot tidligere skotsk førsteminister Alex Salmond (som Salmond ble frifunnet i på alle punkter ved juryens kjennelse) og brakte dessuten i sine artikler indisier for dagen på at skittent spill var involvert, at det var en koordinasjon i anklagene og at det hele luktet av en politisk manøver fra Nicola Sturgeon og sirkelen rundt henne sin side mot en populær og farlig rival. Anklager om seksuelle overgrep som politisk våpen igjen, altså.

Og det er i forbindelse med denne saken at Craig Murray nå dømmes for «puslespillidentifisering» – en anklage han kategorisk benekter, og som innlysende er et påskudd. Samtidig blir mainstream media, som, som det går frem av undersøkelser gjort i denne sammenhengen, åpenbart gjorde mer for å forsyne publikum med «brikker» enn han, imidlertid ikke rørt. Med andre ord de nevnte «andre standardene» – ja, faktisk, ifølge dommen.

Uhørte åtte uker tok det for domstolen å komme til en kjennelse etter den to timer lange høringen. I mellomtiden skulle Murray ha reist til Spania for å vitne i en rettssak mot et spansk firma, UC Global, som på oppdrag fra CIA hadde overvåket Assange i den ecuadorianske ambassaden, inklusive hans møter med leger og advokater (og Murray selv), noe han dermed aktivt ble forhindret i, og nå er altså den eldre mannen med prekær helse, ifølge sine leger «ikke skikket til fengsling», far til et nyfødt barn, dømt til åtte måneder i fengsel.

En mer betydelig fare enn, som man liker å hevde, at autoritære regimer «styrker seg rundt omkring i verden», er at vestlige regimer blir stadig mer åpenlyst autoritære, som vi ser det tydelig i USA, i Storbritannia, i Frankrike. Og der er det ingen nåde for journalister.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

2 tanker om “Ingen nåde”