Et vannhull

En ung manns historie

Også i dag på lokalbiblioteket, blant pensjonistene. Jeg kom på en pult der over et skriv hvori jeg lærte at «Our heart’s void cannot be filled up with our own righteousness or good works because only God’s love can change and fill our empty hearts with his love. Our loneliness is turned into fullness only when we find a relationship with Jesus. Only then will he come and live in our hearts by faith.»

Det er jo ikke akkurat et nytt problem, og tallrike er løsningene, avhengig av ens bakgrunn. Man kan for eksempel ha en «religiøs» som ovenfor eller «psykologisk» forklaringsmodell, som man så kan forstå hverandres forklaringsmodeller ut ifra. Tanken på at så mange varianter har vært innlysende er jo nesten utmattende, eller for så vidt ikke. Finnes det mon et søyleaktig vesen der ute, en usynlig «sannhet» som så vel historie som idehistorie på et vis er formuleringene eller «misforståelsene» av?

Hva er i et navn? spør man, og filosoferer litt naivt-aristotelisk om forholdet mellom det man i dag kaller uttrykk, betydning eller innhold, og «referanse».

Det var kraft i navnet før. Et navn er jo noe som gjerne brukes mellom venner og bekjente, men ut fra kildematerialet å dømme, er det også tydelig at den som behersker navnet, behersker tingen – og kan vel kanskje som Jakob gå inn i en brytekamp med den pågjeldende engelen. For «Herren», den sære herre, var det tydeligvis maktpåliggende å begrense antallet av disse «kjennere» eller «herrer av navnet», og den dag i dag er ikke navnet «hans» alminnelig viten.

Da Marduk skulle slakte Tiamat, krevde han tilsvarende som en forutsetning å besitte hersker- og skaperordet, som han demonstrerte ved å få en kappe til å dukke opp og forsvinne igjen, før han dro Tiamat i møte. Som kjent skapte han dermed verden, ved å dele opp og gi delene av kaosdragen navn: brystkassen himmelhvelvingen, elvene hennes øynes strømmer osv.

I en art parallell til sjamanens reise til og konsultasjon med forfedrene, var også navngivningen av det nye stamme- eller slektsmedlemmet viktig, denne nye som for stammens univers skulle manifestere noe essensielt, og i overensstemmelse med «sitt» navn – ja man kunne på den måten desidert «kalle opp» bestemte egenskaper i det nye medlemmet, som det kan ha delt med et tidligere. Et nytt individ steg frem fra slektssjelen og sank tilbake i den igjen, og i denne «opp-» og «nedstigningen» – eller syklusen – spilte navnet en viktig rolle.

I dagens postkulturelle massesamfunn er det et spørsmål om vi i grunnen har noen karakteregenskaper som adskilte fra vår konsensuelt bestemte personlighet (en annen slags makt). Det er ingenting å påkalle, oppkalle i den nyfødte, ingenting som kan sirkulere, som i slekten og stammen. Navnet er tomt. Barna begynner ikke, og de eldre fullfører ikke sirkelen, men blekner bort i hver sin celle, mystisk og «nostalgisk» opptatt av slekts- og bygdeforskning.

Men allerede i de store kultursamfunnene blir dette kanskje vanskeligere. Individer i moderne, frysende ensom, forstand var man vel ennå aldri, mer enn en gren eller fot er det, men hvor slektene begynner å bli diffuse i forhold til kulturen, selv om den for en stund i praksis fortsatt bygger på dem, og «massen» begynner å persistere gjennom generasjoner, er det kanskje heller som klasse(individer) man «gjenfødes». Alt dette, alle disse blir nærmest et «råstoff», en kulturens jord som noe spirer i, og hvor noen andre er gartnerne.

Jeg har latt meg fortelle at ideer gjerne spirer i mørke, og sånn sett må jo vår tids sorte muld være usedvanlig fruktbar. Bare er det vanskelig å se for seg at de nye spirene kan vokse og gi skygge for disse menneskene, hvis de er trær, og ellers ha relevans for dem, men at de heller skaper sin egen himmel, og dermed jord. Hvem vet.

Jeg fikk forresten før jeg gikk fra biblioteket i dag også kjøpt Dostojevskijs En ung manns historie, som ifølge baksideteksten blant annet dreier seg om at «familielivet ikke bæres oppe av noen ide, at det ikke består noe åndelig fellesskap mellom familiens medlemmer, som nærmest er lik reisende som rent tilfeldig har havnet under samme tak» i to bind for ti kroner stykket. Det var ikke så verst, og i mangel av noen annen idé får boken forsyne dette innlegget med en tittel inntil videre.