Naomi Klein om møtet med sin dobbeltgjenger, og hvordan hun i forlengelse av dette har formulert en av de kanskje mest interessante inngangene til paradoksene i moderne venstre-/høyrepolitikk – og til den forvirringen som steg ned over verden under pandemien og lockdowns. 

https://www.theguardian.com/books/2023/aug/26/naomi-klein-naomi-wolf-conspiracy-theories

«In June 2021, as this research began to truly spiral out of my control, a strange new weather event dubbed a “heat dome” descended on the southern coast of British Columbia, the part of Canada where I now live with my family. The thick air felt like a snarling, invasive entity with malevolent intent. More than 600 people died, most of them elderly; an estimated 10bn marine creatures were cooked alive on our shores; an entire town went up in flames.»

«For instance, in July 2022, Wolf went on a rightwing podcast carried by something called Today’s News Talk and shared what she described as her “latest thinking”. She had noticed that when she went into New York City, where the vast majority of the population has been vaccinated, the people felt … different. In fact, it was as if they were not people at all.

“You can’t pick up human energy in the same way, like the energy field is just almost not there, it’s like people are holograms … It’s like a city of ghosts now, you’re there, you see them, but you can’t feel them.”

And she had noticed something even more bizarre: “People [who are vaccinated] have no scent any more. You can’t smell them. I’m not saying like, they don’t smell bad or they don’t smell – like I’m not talking about deodorant. I’m saying they don’t smell like there’s a human being in the room, and they don’t feel like there’s a human being in the room.”»

«There was even a moment, while reading an article in the Guardian about her being arrested at a protest in New York, when I experienced the unmistakable chill of the doppelganger, an uncanny feeling Sigmund Freud described as “that species of the frightening that goes back to what was once well known and had long been familiar”.

“Her partner, the film producer Avram Ludwig, was also arrested.”

I read the sentence to my partner, the film director and producer Avram Lewis (who goes by Avi).

“What the actual fuck?” he asked.

“I know,” I said. “It’s like a goddamned conspiracy.”»

’If your Naomi be Klein
You’re doing just fine
If your Naomi be Wolf
Oh buddy, big oof’

Humpty Dumpty sat on a wall.
Humpty Dumpty had a great fall.
All the king’s horses and all the king’s men
Couldn’t put Humpty together again.

Neida. Joda.

«The time has come to regard these individuals and groups as having separated themselves from the Jewish community and the Jewish people. As we at the Post wrote in an editorial on the subject this week, “anti-Zionist Jews are not representative of the Jewish community and they don’t speak in its name. They are as Jewish as the Westboro Baptist Church is Christian.” While they may still technically be Jewish due to their parentage or conversion, while they may lead superficially Jewish lives, we can no longer consider them part of Klal Yisrael.

Concluding that these people, whose actions directly endanger the Jewish people, are no longer part of us will be immensely painful to their families, their communities, and our entire nation. Like my friend Dan, many of us have long believed that every Jew is worth fighting for. And like him, I consider these lines some of the most difficult I have ever written. But the past few weeks since the October 7 massacre have represented a watershed moment, a turning point in the history of the Jewish people and of their greatest collective project in the modern era, the Jewish state. A line has been drawn in the sand.

Those who have aligned themselves with the murderers of Jewish children are not with us. They are against us. And even as we hold out hope that perhaps, someday, they will repent and return to the Jewish fold, we need to view them as lost to our people and treat them as such.»

https://www.jpost.com/opinion/article-771479

Det er til mye, og på mange måter, man kan assimileres, med større og mindre grad av rotløshet (og røtter kan strekke seg oppover) og tap av mening og identitet, og med større og mindre grad av fruktbar synergi. Det var en tid jødenes bidrag til Vesten og verden i en påfallende skaperkraft var kunst, kultur og vitenskap i kraft av en fruktbar jødisk take på «opplysningstiden» med røtter i den særegne talmudiske intellektualisme – idet jødisk mystikk allerede hadde informert all vestlig mystikk i et årtusen – man kan bare ta en titt på antall jødiske nobelprisvinnere.

Hva er den sionistiske staten Israels fremste eksportvare og “bidrag” til verden? Våpenteknologi og etterretnings- og overvåkningsverktøy, som man har utviklet på sine palestinske forsøkskaniner i de laboratoriene for dominanse og undertrykkelse som er de okkuperte, avstengte, segregerte palestinske områdene. “Mowing the lawn” har vært den anvendte termen for Israels strategi og modus operandi overfor tegn til livsvilje hos palestinerne, idet man nå endelig har gått over til å svi av hele landet.

Ingenting folder ut de mørkere sidene av all monoteisme (som den scientistiske “ateismen” med sin “ytre verden” og sine “hallusinasjoner” bare er enda en variant av, eventuelt motsatt) – sin inngytelse i den så naturlige, dynamiske, menneskelige tanken om “oss og dem” potensialet til hemningsløst, morderisk vanvidd, til elimineringen av det menneskelige i det menneskelige, til fascisme – i en obskøn “blomst” som assimileringen i en slik Stat og dens prosjekt. Mon i dets yeshivaer “otiot” fortsatt er othoth …

Og jeg lurer oppriktig: Sett at staten Israel består som stat på den andre siden av den folkemordspolitikken den nå har gitt seg i kast med, har det sionistiske prosjektet i “the holy land” da lyktes, eller spilt fallitt?

Hva gjelder “løsninger” hadde det selvfølgelig vært behageligere hvis det intet var de skulle adressere, svar uten spørsmål. “Tostatsløsningen” har vært død så lenge at den stinker, kontinuerlig og systematisk underminert av den kontinuerlige og systematiske utbyggingen av bosetninger, med trykket økende i de resterende områdene som i en trykkoker. En énstatsløsning innebar alltid, og innebærer, gjennom opphevelsen av det apartheid som de jure er status quo, en opphevelse av Israel som særskilt “jødisk stat” – med andre ord etableringen av en modus vivendi med like rettigheter for alle menneskene i landet. Men staten Israel har nå funnet en “tredje”.

Er en “endelig løsning” en løsning den jødiske samvittighet kan leve med? Jeg spør igjen: Hva er sionismens seier, og hva er dens fallitt? Uttalelsene til ledende representanter av landet oser av rått rasehat.

Hva skal Yisrael være? Jeg har, kan man gjerne si, ingen “rett” til å stille spørsmålet (som er vel ment), og jeg vet godt det er noe man stiller seg uten min storsnutede oppfordring. Så jeg får heller spørre:

Betraktende det utenfra, og med all den forståelse og sympati som kan mønstres for det dype traumet som er Holocaust, og sikkerhetsbehovet som staten er ment å garantere, men en tilsvarende sympati for palestinernes behov for sikkerhet, verdighet, frihet fra okkupasjon og deres selve eksistens, kan verdenssamfunnets samvittighet overleve enda en endelig løsning, som man ikke har gjort alt i sin makt for å forhindre? Har verdenssamfunnet appetitt for utfoldelsen av et etnisk renset Stor-Israel, eller har det en forpliktelse overfor menneskeheten, overfor Mennesket, til å gripe inn?

…

“Suffering is like a giant with the head of gold and the feet of lead. Whoever looks at its head gets elevated by it, whoever looks at its feet, is dragged down to the bottom.”

altså bestemt oss for å sende stridsvogner til konflikten i Ukraina, og vikle oss mer og mer inn i en eskalering av denne krigen. Fly neste.

Og alt foregår i skjønn nasjonal samdrektighet, for som vi har lært de siste par ukene, er det “forskrekkende” hvis noen har motforestillinger. Tenk det! Det skumleste i mine øyne er ikke at samtlige politiske partier i Norge nå mener det samme, men at vi synes det er en god ting. Normale, fornuftige mennesker synes åpenbart hva som helst er fornuftig, når bare nok mener det.

Men selvfølgelig er Putin ond. Vi er ikke voksne mennesker som ser andre voksne mennesker med andre motiver i en interessekonflikt, vi er barn, som nå har fått øye på skurken i superheltfilmen, og tebladindustrien, for å låne et uttrykk av Noam Chomsky, spår ivrig på forsidene om skurkens megalomane forestillinger og perverse tilbøyeligheter. Han kan jo ikke annet enn å drepes, den mannen – som til og med samfunnets lyssky eksistenser nå kommer ut av sine gjemmer for å tagge på murene! Det er nesten søtt, men også bare nesten.

Ikke minst står den metafysiske kampen mellom “demokrati” og “autokrati” oss klarere enn noen gang, den som utløser en hoderysten og et hånlig smil blant statsmenn og folk flest i den tredje verden, som har vært ofre for et halvt århundre med vestlige atrositeter like ille som og verre enn dem Russland nå begår i Ukraina, vitne til at de demokratiske skiftene mellom krigsparti 1, 2 eller 3 ingen forskjell gjør, kapitalen og krigsindustrien får sitt, og at disse demokratihyllende samfunnene knuser demokratiske folkebevegelser og bringer brutale autoritære regimer til makten, så lenge det fyller bankkontoene.

Det er naturligvis derfor mesteparten av verden hverken vil sende våpen til Ukraina eller være med på sanksjoner mot Russland (faktisk ingen land utenfor Vesten) men det vil vi ikke høre. Russland er isolert – å se andres perspektiv har vi for lengst glemt.

Det mest avslørende for vårt trosreligiøse og virkelighetsfjerne forhold til denne konflikten, er at vi ikke vil høre snakk om at vi bærer et delansvar for at den brøt ut i krig. Så fortumlede er vi, at Merkel nå lyver om at hun en gang forsøkte seg på en fredfull løsning gjennom Minsk-avtalene, men sier at poenget hele tiden var å føre russerne bak lyset og ruste ukrainerne! “Doublethink”, kalte Orwell det – et annet eksempel er at Russland taper mot lille Ukraina om noen landsbyer ved sin egen landegrense, men samtidig truer med å erobre hele Europa.

Summa summarum er at vi, inkludert norsk «venstreside», ikke er imot Russland fordi vi er antiimperialister, men fordi vi er imperialister. Vi har ikke endret oss.

Så samle dere nå, alle dere frelste. Dommedagen er nær – spørsmålet er ikke om Tredje Verdenskrig er uunngåelig eller eventuelt kan avverges gjennom samtale og forståelse, men hvilken side vi er på, som tidligere NATO-sjef Anders Fogh Rasmussen nylig uttrykte det. Når det radioaktive avfallet regner ned over barna deres, kan dere smile i trygg, selvrettferdig forvissning om at det ikke var deres feil. Hardt mot hardt var svaret, godt mot ondt, og stivt ble smilet.

Det er 90 sekunder til midnatt.